Gina Tandberg

________________________________

Tagg: Spasertur

BERLINER WINTER

_14_00523_15_00522_16_00521_17_00520_19_00518_20_00517_22_00515_27_00510_28_00509_30_00507_32_00027_33_00026_34_00025_35_00024

Jeg har tilbrakt mange av mine lykkeligste, men også ulykkeligste øyeblikk rekende gatelangs i Berlin. Jeg har gått på kryss og tvers av byen på alle tider av året, i alt slags vær, med alt slags humør. Traskende over festerester, klatrende opp på de fleste høyder, leende av rappkjeftede budskap på vegger og tak, spontant til venstre eller høyre, drømmende blant forlatte bygninger, løpende på stier i skogen, melankolsk på endeløse kirkegårder, barnslig begeistret i snøen, gråtende i folketommer gater, smilende til de vakre fasadene, måpende over hvordan denne byen aldri slutter å finne opp seg selv, finne opp meg på nytt og på nytt.

 

Reklamer

LYS

_31_00506_33_00504_34_00503_37_00500_32_00505_36_00501_35_00502

Fredagen for to uker siden var jeg i Grunewald igjen, og det var så vakkert at jeg nesten mistet pusten. Klar luft, knasende snø under føttene, frost på trærne, lyset – åh lyset. Grunewald og jeg finner alltid tilbake til hverandre, men hver gang er vi blitt litt forandret. Jeg finner mine gamle jeg igjen på forskjellige steder i skogen. På den breden stien er jeg erasmusstudent og spinnvill, rundt Teufelssee er jeg så forelsket at jeg ikke får puste, på vei opp Teufelseberg er jeg uredd og full av faen, på Drachenberg er jeg knust i tusen biter, på de små stiene tilbake er jeg eldre, klokere. Jeg er et fasedyr, en evig forskyvning. Og i Grunewald finnes splinter som utgjør et ungt voksent liv.

GRUNEWALD – HØST

_20_00077_21_00078_23_00080_25_00082_26_00083_27_00084_28_00085

Høsten gikk så fort. Men fikk fikk til en høstspasertur i Grunewald. Et must.

SMULTRONSTÄLLE

DSC_0358

DSC_0349

DSC_0364

DSC_0366

DSC_0391

DSC_0369

DSC_0394

DSC_0398

DSC_0325

DSC_0322

DSC_0321

Jeg har en tendens til å knytte meg til steder. Ikke først og fremst til land, byer, gater eller hus, men til en vinduskarm, et kjøkkenbord, en utsikt, en strand, en benk, en spasertur. Disse stedene blir for meg som en trehytte eller et smultronställe. En mikroverden der tiden står stille. Et sted hverdagen, den støyete omverdenen ikke kan trenge inn i. Noe av det første jeg gjør når jeg kommer hjem er å gå en runde over svabergene. Den samme jeg har gått i mange år. Igjen og igjen. Det er noe betryggende, noe meditativt og samtidig noe forhåpningsfullt i gå sine egne fotspor opp og opp igjen. Akkurat som et liv skriver seg selv igjen og igjen, går jeg. Og årstidene avløser hverandre i en forutsigbar rytme, men også like overveldende hvert år. Det tar ikke lang tid før jeg knytter meg til nye steder. Til nye vinduskarmer, kjøkkenbord. Til nye turer. Disse bildene er fra en liten runde som jeg etter hvert har fått et sterkt forhold til. Jeg var akkurat på samme sted til samme tid i fjor, og som jeg lengtet jeg tilbake til denne runden en tidlig morgen eller en gyllen ettermiddag.

_____________________________________________________________________________________________________

I have a tendency to commit myself to places. Not first and foremost countries, cities, streets or houses, but to a window pane, a kitchen table, a view, a beach, a bench, a walk. These places become like tree houses, like “smultronställen”. A micro-world in which time has stopped. A place unreachable to everyday life. One of the first things I do when I come home, is to take a walk by the cliffs. The same one I have been walking for years. Over and over. There is something comforting, something meditative, and still something promising to walk ones steps over and over again. Like a life writing itself over and over, I walk. And the seasons follow each other with a predictable rhythm, yet every time overwhelming. It doesn’t take long for me to connect new places. New window panes and kitchen tables. New walks. These pictures are from a small walk, which has come to mean something to me. I was exactly the same place at the same time last year, and how I longed for his walk on an early morning or a golden afternoon.

En studie i furu

DSC_0079

DSC_0082

DSC_0085

DSC_0090

DSC_0092

DSC_0099

DSC_0115

DSC_0121

DSC_0127

DSC_0145

DSC_0150

DSC_0172

DSC_0178

DSC_0182

DSC_0185

DSC_0186

DSC_0194

DSC_0200

DSC_0201

DSC_0203

DSC_0207

DSC_0214

Som furuen kjemper jeg for ikke å fryse fast. Kroppen er nummen, hodet klart. Jeg har kalde hender som vanlig. Hjertet er varmt.