Gina Tandberg

________________________________

Tagg: Kontrast

VILL HA SVART, VILL HA VITT, VILL HA ALLA FÄRGER ÅH ÅH ÅH

Da jeg var fem år gammel var jeg med familien til en venninne på dinosaurmuseum, og dette husker jeg ennå: en gutt på vår alder kom bort og sa at jeg åpenbart var gutt, siden jeg hadde på meg gutteklær (bukse og genser), og dessuten hadde kort hår, mens min venninne og hennes lillesøster var jenter, siden de hadde på seg jenteklær (rosa kjoler) og hadde lange musefletter. Jeg husker ennå sinnet, indignasjonen over at en fremmed følte seg berettiget til å definerer meg så prompt ut fra noen ytre kjennetegn. Om jeg hadde opplevd det samme i dag ville jeg ha ledd hånlig og gått min vei.

Likevel er det et alvorlig problem at noen føler at de har rett til å fortelle andre hva de er. Jeg har tross alt kommet lett fra det som heterofil, normalvektig, hvit kvinne. Og likevel kan jeg føle meg innskrenket av å måtte være én ting, at alt jeg sier og gjør må passe med den jeg «er» for andre. Som om det ikke skulle være mulig å være både feminin og maskulin, sterk og svak, pen og stygg, tøff og elegant, sporty og lat, fryktløs og angstfylt. I 2017 vil jeg oppfordre alle å til å feire kontrastene i seg selv og andre og være så mange og forskjellige ting som mulig.

8-19-110-1Så til deg, 5 år gamle gutt, og resten av mansplainerne der ute: These boots are made for walking…

When I was five years old, I went to a dinosaur museum with a friend and her family, and this I remember clearly: A boy about our age came up to us and told me that I was obviously a boy, since I wore boy clothes (pants and a sweater) and had short hair, whereas my friend and her sister were girls, as they wore girls clothes (pink dresses) and braids. I still remember the anger and indignation by this experience that someone could define my so promptly by my looks. If should experience the same today I would probably just laugh at them and walk away.

Still, it’s actually a serious problem that some people feel like they have the right to tell someone what they “are”. Being a heterosexual, normal weight, white woman I´ve probably gotten away easily. And still, I sometimes feel limited by having to be one thing, that all I say and do have to fit into this picture others have of me. Like it wouldn’t be possible to be both feminine and masculine, strong and weak, pretty and ugly, tough and elegant, sporty and lazy, fearless and anxious. In 2017 I want to prompt being as many things as possible and celebrate the contrasts in yourself and others. 

So here’s to you, five year old boy, and all your fellow mansplainers out there: these boots are made for walking…

 

Reklamer

KONTRASTENES BY

DSC_0181

DSC_0122

DSC_0123

DSC_0206

DSC_0213

DSC_0212

Noe av det som gjør Berlin så tiltrekkende er byens kontraster. Med kontraster tenker jeg først og fremst på uensartede elementer som når de føres sammen understreker hverandres forskjellighet. For det er først i møte med noe annet at en tings egenart kommer frem, og det er først i møte med andre at vi får vår identitet. Delvis gjennom likhet, dvs. identifikasjon, men enda oftere gjennom avstanden som oppstår. Vi definerer oss gjennom hvem/hva vi nettopp ikke er. Samtidig er denne (negative) identiteten ikke fastsatt en gang for alle, men endrer seg etter hva den sammenlignes med, og det er nettopp dette som gjør spillet med kontraster så fengslende. Når kontrasterende elementer settes opp mot hverandre oppstår det noe nytt, noe mer enn det som finnes i de enkelte elementene sett for seg alene. Kontrasterende elementer latterliggjør hverandres tilkortkommenhet, og samtidig oppleves kontraster ofte som rørende. Kanskje gjennom skjørheten de representerer. Eller fordi de speiler følelsen av ens egen spaltethet. Berlin er så vennlig, åpen og tolerant og på samme tid så beintøff, så nådeløs. Den er så kul og innovativ og samtidig så smakløs og grusomt tacky. Her finnes vakre bygninger sprayet ned av graffiti, nye og gamle hus side om side, en-euro-butikker og økologiske grønnsaksmarkeder, grønne parker og asfaltjungel, roser og hundeskitt. Denne byen gjør meg spysjuk og mo i knærne på samme tid.

¬____________________________________________________________________________________________________

One of the things which makes Berlin the most appealing, is its contrasts. By contrasts, I first and foremost mean heterogeneous elements, which, when being brought together, emphasize each others difference. It’s not until encountering another object, that an objects character is made clear, it’s first when encountering others, that our own identity occurs. Partly through the identification with something similar, but more often through the gap which is being generated. We define ourselves through that, which we are not. Still, this (negative) identity is not something to be determined once and for all, but changes, depending on what it’s being compared to. And this is what makes contrasts so compelling. When contrasting elements are brought together, something new comes into being, something which is not to be found in each part alone. Contrasting elements ridicule each others shortcomings, and while this is true, contrasts tend to move us. Maybe through the brittleness which they represent. Or because they mirror the feeling of ones own dividedness. Berlin is so friendly, open and tolerant, yet so tough and brutal. It is so cool and inventing, and still so tasteless and terribly tacky. There are beautiful buildings covered in graffiti, new and old houses side by side, one euro shops and ecological fruit markets, green parks and asphalt jungles, roses and dog-shit. This city makes me want to puke and makes my knees all weak at the same time.

Schwarz zu blau – Peter Fox