Gina Tandberg

________________________________

Tagg: home

NATURAL HABITAT

2. juledag tok jeg med meg lillekusina på en av mine favorittgåturer. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har gått her langs svaberget i all slags vær og alle slags livsfaser og stemninger og humør. Langs disse svabergene, med vinden ruskende i håret og sjøluft i lungene er jeg kanskje alle mest meg selv, det vil si, aller minst bevisst på min egen eksistens. Jeg bare lar føttene gå og tankene surre. Om jeg har et naturlig habitat, så må det være på disse svabergene der Oslofjorden er på sitt smaleste, der vinden sjeldent er for sterk og solen noen ganger steker på sommerettermiddager og det er glatt når det regner.

2453617Jeg hadde på meg min røffeste nye olabukse fra Levi’s, bootsa fra Stockholm Design Group og mammas gamle jakke som jeg fant da jeg rotet i skapet. Ja, og gullskrimrende neglelakk fra OPI. Bildene er tatt av kusina Larah (Er hun ikke flink?).

On the 2nd day of Christmas, I went for one of my favourite walks with my cousin Larah.

Reklamer

SMULTRONSTÄLLE

DSC_0358

DSC_0349

DSC_0364

DSC_0366

DSC_0391

DSC_0369

DSC_0394

DSC_0398

DSC_0325

DSC_0322

DSC_0321

Jeg har en tendens til å knytte meg til steder. Ikke først og fremst til land, byer, gater eller hus, men til en vinduskarm, et kjøkkenbord, en utsikt, en strand, en benk, en spasertur. Disse stedene blir for meg som en trehytte eller et smultronställe. En mikroverden der tiden står stille. Et sted hverdagen, den støyete omverdenen ikke kan trenge inn i. Noe av det første jeg gjør når jeg kommer hjem er å gå en runde over svabergene. Den samme jeg har gått i mange år. Igjen og igjen. Det er noe betryggende, noe meditativt og samtidig noe forhåpningsfullt i gå sine egne fotspor opp og opp igjen. Akkurat som et liv skriver seg selv igjen og igjen, går jeg. Og årstidene avløser hverandre i en forutsigbar rytme, men også like overveldende hvert år. Det tar ikke lang tid før jeg knytter meg til nye steder. Til nye vinduskarmer, kjøkkenbord. Til nye turer. Disse bildene er fra en liten runde som jeg etter hvert har fått et sterkt forhold til. Jeg var akkurat på samme sted til samme tid i fjor, og som jeg lengtet jeg tilbake til denne runden en tidlig morgen eller en gyllen ettermiddag.

_____________________________________________________________________________________________________

I have a tendency to commit myself to places. Not first and foremost countries, cities, streets or houses, but to a window pane, a kitchen table, a view, a beach, a bench, a walk. These places become like tree houses, like “smultronställen”. A micro-world in which time has stopped. A place unreachable to everyday life. One of the first things I do when I come home, is to take a walk by the cliffs. The same one I have been walking for years. Over and over. There is something comforting, something meditative, and still something promising to walk ones steps over and over again. Like a life writing itself over and over, I walk. And the seasons follow each other with a predictable rhythm, yet every time overwhelming. It doesn’t take long for me to connect new places. New window panes and kitchen tables. New walks. These pictures are from a small walk, which has come to mean something to me. I was exactly the same place at the same time last year, and how I longed for his walk on an early morning or a golden afternoon.