VILL HA SVART, VILL HA VITT, VILL HA ALLA FÄRGER ÅH ÅH ÅH

Da jeg var fem år gammel var jeg med familien til en venninne på dinosaurmuseum, og dette husker jeg ennå: en gutt på vår alder kom bort og sa at jeg åpenbart var gutt, siden jeg hadde på meg gutteklær (bukse og genser), og dessuten hadde kort hår, mens min venninne og hennes lillesøster var jenter, siden de hadde på seg jenteklær (rosa kjoler) og hadde lange musefletter. Jeg husker ennå sinnet, indignasjonen over at en fremmed følte seg berettiget til å definerer meg så prompt ut fra noen ytre kjennetegn. Om jeg hadde opplevd det samme i dag ville jeg ha ledd hånlig og gått min vei.

Likevel er det et alvorlig problem at noen føler at de har rett til å fortelle andre hva de er. Jeg har tross alt kommet lett fra det som heterofil, normalvektig, hvit kvinne. Og likevel kan jeg føle meg innskrenket av å måtte være én ting, at alt jeg sier og gjør må passe med den jeg «er» for andre. Som om det ikke skulle være mulig å være både feminin og maskulin, sterk og svak, pen og stygg, tøff og elegant, sporty og lat, fryktløs og angstfylt. I 2017 vil jeg oppfordre alle å til å feire kontrastene i seg selv og andre og være så mange og forskjellige ting som mulig.

8-19-110-1Så til deg, 5 år gamle gutt, og resten av mansplainerne der ute: These boots are made for walking…

When I was five years old, I went to a dinosaur museum with a friend and her family, and this I remember clearly: A boy about our age came up to us and told me that I was obviously a boy, since I wore boy clothes (pants and a sweater) and had short hair, whereas my friend and her sister were girls, as they wore girls clothes (pink dresses) and braids. I still remember the anger and indignation by this experience that someone could define my so promptly by my looks. If should experience the same today I would probably just laugh at them and walk away.

Still, it’s actually a serious problem that some people feel like they have the right to tell someone what they “are”. Being a heterosexual, normal weight, white woman I´ve probably gotten away easily. And still, I sometimes feel limited by having to be one thing, that all I say and do have to fit into this picture others have of me. Like it wouldn’t be possible to be both feminine and masculine, strong and weak, pretty and ugly, tough and elegant, sporty and lazy, fearless and anxious. In 2017 I want to prompt being as many things as possible and celebrate the contrasts in yourself and others. 

So here’s to you, five year old boy, and all your fellow mansplainers out there: these boots are made for walking…

 

Reklamer