Gina Tandberg

________________________________

Tagg: England

SUFFOLK

_15_00131_18_00128 _17_00129   _14_00132_19_00127 _20_00126 _22_00124 _23_00123 _24_00122 _25_00121 _26_00120

I det øyeblikket jeg flyttet vekk fra havet, visste jeg hva det var å savne det. Badehavet med barn i om sommeren, havet å padle på, å stupe ut i etter en løpetur, å dyppe tåa i, å stå i til knærne, til navlen, suge magen inn når bølgene kommer, for å utsette møtet så lenge som mulig, havet som drypper av håret mitt og ned på boka foran meg, havet som blank flate i det fjerne, havet å se utover når hodet er tett, havet som ligger gjemt bak tåka nesten hele vinteren, havet som tar i mot alt, havet å speile humøret i, lyden, lukten, følelsen av havet. Aller vakrest er havet om høsten, helst det åpne havet, med grå bølger som slår og slår, som gir meg sterkt hjerte og smale øyne. Havet er aldri likt. Jeg er aldri lik ved havet. Da vi var i England insisterte jeg på å kjøre til havet. De pastellfargede husene, lukten av fish’n chips, folketomme strender, tusen rullestein, aggressive måker, forlatte oljerigger, fiskebåtene trukket opp på land, fargerikt garn, naust med avflassa maling. Suffolk er akkurat som du tror du er. Men det jeg ikke var forberedt på var lyset. Det helt spesielle, flate lyset, himmelen som gikk umerkelig over i havet. Lyset som verken jeg eller kameraet visste hva vi skulle gjøre med. Det gjorde at havhjertet mitt gjorde et ekstra hopp.

BACK AT LAST

16A_0009317A_0009220A_0008918A_0009127A_00082

26A_0008325A_0008428A_00081 - versjon 230A_0007932A_0007733A_00076_28_00118_27_0011919A_00090__7_00139__8_00138__3_00143__6_00140    _30_00116

_29_00117_31_00115 _33_00113 _35_00111             35A_00074

__2_00144

__1_00145

29A_00080

24A_00085

_13_00133

__9_00137

Mitt anglofile barnehjerte som kunne alle konene til Henrik XIII på rams. Som spiste cream egg som ingen annen. Som drømte om å bli like modig som dronning Elizabeth I. Som skulle bo i et stort gods med hjortepark og duehus og bibliotek og labyrinter. Som kunne spise steak and ale pie som et mannfolk. Og drikke svart te med melk rett før leggetid. Som ble lykkelig av å se kaniner som hoppet rundt i veikanten. Siden den gang har jeg blitt voksen. Tysken min har blitt bedre enn engelsken min. Jeg har blitt mer kynisk. Jeg har blitt klokere. Jeg drømmer fortsatt om en engelsk gentlemann med gods, selv om det nok er større sjanse for å ende opp med en tysk akademiker. Men da jeg landet på engelsk jord, gjorde hjertet mitt et hopp og alt kom tilbake til meg. Mursteinsbygningene, åkrene, kaninene, maten, språket, idyllen, drømmene.