Gina Tandberg

________________________________

Tagg: Analog

SMULTRONSTÄLLE

35a_0109634a_0109733a_0109832a_0109931a_0110029a_0110220a_0111121a_0111022a_0110926a_0110527a_0110428a_0110318a_0111317a_01114

Min sommerparadisfavoritt herfra til månen.

U.U: FLUGPLATZ SCHÖNWALDE

29A_00081_15_00058_16_00057_17_00056_23_00050_24_00049_25_00048_26_00047_29_00044_30_0004317A_0009318A_0009219A_0009121A_0008926A_0008422A_0008827A_0008324A_0008628A_0008212A_00061_31_0004216A_00094_13_00060Endelig kom jeg meg ut på urban utforskning igjen. Fikk krype og klatre og hoppe. Ble litt redd av villsvin med unger, men ikke like redd som de andre. Ikke helt fornøyd med det fotografiske resultatet. Overbevist om at jeg trenger en synstest. Men moro var det lell.

BERLINER WINTER

_14_00523_15_00522_16_00521_17_00520_19_00518_20_00517_22_00515_27_00510_28_00509_30_00507_32_00027_33_00026_34_00025_35_00024

Jeg har tilbrakt mange av mine lykkeligste, men også ulykkeligste øyeblikk rekende gatelangs i Berlin. Jeg har gått på kryss og tvers av byen på alle tider av året, i alt slags vær, med alt slags humør. Traskende over festerester, klatrende opp på de fleste høyder, leende av rappkjeftede budskap på vegger og tak, spontant til venstre eller høyre, drømmende blant forlatte bygninger, løpende på stier i skogen, melankolsk på endeløse kirkegårder, barnslig begeistret i snøen, gråtende i folketommer gater, smilende til de vakre fasadene, måpende over hvordan denne byen aldri slutter å finne opp seg selv, finne opp meg på nytt og på nytt.

 

LYS

_31_00506_33_00504_34_00503_37_00500_32_00505_36_00501_35_00502

Fredagen for to uker siden var jeg i Grunewald igjen, og det var så vakkert at jeg nesten mistet pusten. Klar luft, knasende snø under føttene, frost på trærne, lyset – åh lyset. Grunewald og jeg finner alltid tilbake til hverandre, men hver gang er vi blitt litt forandret. Jeg finner mine gamle jeg igjen på forskjellige steder i skogen. På den breden stien er jeg erasmusstudent og spinnvill, rundt Teufelssee er jeg så forelsket at jeg ikke får puste, på vei opp Teufelseberg er jeg uredd og full av faen, på Drachenberg er jeg knust i tusen biter, på de små stiene tilbake er jeg eldre, klokere. Jeg er et fasedyr, en evig forskyvning. Og i Grunewald finnes splinter som utgjør et ungt voksent liv.

GRUNEWALD – HØST

_20_00077_21_00078_23_00080_25_00082_26_00083_27_00084_28_00085

Høsten gikk så fort. Men fikk fikk til en høstspasertur i Grunewald. Et must.

SENSOMMER – PENSOMMER

_30_00087__1_00058__3_00060__5_00062_11_00068_12_00069__8_00065_16_00038__7_00047__1_00053

Savner´n

HAVET MITT

AA036 AA037   AA039 AA040 AA041

I løpet av sensommeren leste jeg mange bøker om havet, noe som speilet seg i bildene mine.

A CZECH SUMMER B&W

AA014 AA015 AA016 AA019 AA021 AA024 AA025 AA026 AA027 AA028 AA029

AA033AA031

AA030

The spontaneous travels always turn out to be the best. Like this summer, when me and my little brother decided to just leave all the organizing stuff behind for a week, packed our bags and booked train tickets to Bad Schandau. Hiking for three days, biking for two, followed by a day and a half in Prague turned out to be a great idea. Although we hadn’t even planned that much up front. Sitting in an apartment in Neukölln looking back on the pictures while wearing three layers of wool and drinking ginger tea, it feels so long ago. The heat, the wasps, the physical intensity.

But also the impressive landscapes, the tiny villages, the nannies hanging out their laundry in their underwear. The delight of finally reaching the top of a rocky hill to enjoy the view. Of drinking cold beer with the locals in the evening after hiking for eight hours. Of swimming in the ice cold stream in to chill our swollen feet in the evening. Hitch-hiking for the first time in our lives (with cute German climbers). Encountering the local scout group, whereupon my brother, to my amusement, exclaimed “you know you are far away from any civilisation when you meet the local scouts”. They actually looked more surprised to see us, than we to see them. Drinking ten litres of Dobravoda a day and stopping to pee every ten minutes. Biking along the Elbe, passing abandoned houses and factories.

Pushing a bike up a mountain in the forest with only a small path while laughing at the absurdity of spending the summer holiday pushing bikes up mountains somewhere in the Czech Republic. Then laughing at the locals staring at us when we suddenly came of out nowhere on bikes, buying fourteen litres of water at the local kiosk, where there had been no tourists since that Danish guy got lost there in -97. Eating pizza from the microwave at a brown football pub with the locals, after being to hungry and tired, we could cry, but chose to laugh at the sound of the microwave in the only place to get something to eat for miles.

Sailing down an 8 km long downhill side just as the sun set, realizing what altitudes we had actually biked up earlier that day. Laughing at my brothers two t-shirts and three boxers, which stank more and more everyday. Laughing at the ridiculous amount of sweet things in Czech super markets (“There just is no word for sugar in the Czech republic you see”). Laughing until we cried at the sign “Novly Svet”, when being so sweaty like we didn’t imagine possible. Walking around in stunning, though boiling Prague, trying to escape the tourists, the wasps, the heat, the smell of my brothers stinky t-shirts (the underwear I won’t even mention). Then stumbling upon Kafkas grave as a perfect ending of a perfect spontaneous trip.

A CZECH SUMMER IN COLOURS

_17_00020 _18_00019 _19_00018 _20_00017 _21_00016 _23_00014 _26_00011 _27_00010 _29_00008 _31_00006 _32_00005 _33_00004 _34_00003

ETTER FESTEN

_12_00025__2_00035 __3_00034 __5_00032

Lenge gjorde kvelder med deprimert. Om morgenen var verden frisk, klar og åpen. Om kvelden var den blitt et mørkt og kaldt sted. Et sted med høye stemmer og lange skygger. Stive sko, tunge kropper og uoppfylte drømmer. Jeg hatet følelsen som oppsto når alle gjestene var dratt. Når det bare var kakesmuler, krøllete servietter og brutte løfter igjen. Gåturen i regnet til en mørkt og kald leilighet. Den akutte melankolien hver søndagskveld, som om kroppen og hodet sørget over helgen som døde vekk. Det jeg fryktet aller mest: følelsen av altoppslukende tomhet. Ikke nødvendigvis alene, men alltid bunnløs ensomhet.

Men etter hvert lærte jeg meg å bli glad i denne tomheten, dette mellomrommet mellom to ting. Som kunne fylles med de dypeste tankene, de største lengslene, bunnløse tekopper, eller bare en enkel glede: knekkebrød med gulost. Luksusen ved å sitte oppe en ekstra time, eller bare fem minutter til, drikke en kopp te til, se ut av vinduet, kanskje det regner utenfor, eller solen er på vei opp. Når alt er sagt og gjort og du kan legge deg, men blir sittende oppe litt til og bare kjenne på rommet i all ting. Den spesielle roen mens kroppen venter på trettheten. Ikke lykke, men tilfredshet. Letthet på grensen til likegyldighet. Når det ikke spiller noen rolle hva klokken er, og alt kan vente og det ordner seg. Min beste time i døgnet.