Gina Tandberg

________________________________

Kategori: Uncategorized

Det beste jeg leste i 2016

Et nytt leseår er i gang og jeg har mange bøker jeg gleder meg til å åpne. I 2016 leste jeg i alt 64 titler, nesten dobbelt så mange som året før. En del diktsamlinger og kortere verker selvfølgelig, men også over tre tusen sider Knausgård. Det gikk mye i nyere norsk skjønnlitteratur, jeg raidet universitetsbiblioteket (Humboldt har etter sigende den største samlingen av skandinavisk litteratur utenfor Skandinavia) og Frogn bibliotek hjemme på ferie. Jeg leste også en del engelske og tyske moderne klassikere. 2016 ble dessuten året jeg begynte å lese romaner på svensk, vad kul! Her er en oppsummering av bøkene som gjorde størst inntrykk på meg i 2016:

Processed with VSCO with a5 preset

Das weisse mit dem roten Punkt (Unica Zürn)

I januar ble jeg forelsket i Unica Zürns skriverier. Jeg ble minnet på henne på et seminar, og bestilte Das weisse mit dem roten Punkt samme kveld. Berlinfødte Zürn sto i forbindelse med de franskspråklige surrealistene. Boken er en samling av dikt og andre kortere tekster og Zürns tegninger, som kretser rundt temaer som galskap, kjærlighet og den sanselige opplevelsen av å være i verden. Jeg elsker leken hennes med språket, særlig tydelig i anagrammene, som Zürn er spesielt kjent for. Disse grenser på grunn av formen mot det absurde, men har en sårhet som treffer meg så hardt. Jeg har skrevet mer om Zürn her.

Autobiography of red (Anne Carson)

Jeg fikk denne anbefalt av en amerikansk venn da jeg etterlyste poesitips. Den er en slags moderne utviklings- og kjærlighetsroman spunnet løst rundt myten om Geryon og Herakles. Boken er merket ”A novel in verse”, men er strengt tatt verken en roman eller skrevet på fast meter. Selv om ordene er lett tilgjengelig, består teksten av et ugjennomskuelig lag av referanser. Geryon er en ung og forvirret homofil mann, men også et rødt vingemonster og hans selvbiografi er en utrolig vakker og rørende framstilling av hva det vil si å være et selv. Boken pendler mellom det prosaiske og det poetiske, mellom det hverdagslige og det dyptfølte, det bokstavelige og det metaforiske, og denne differensen skaper en egen magi. “Although a monster Geryon could be charming in company”, tenk at jeg skulle kunne identifisere meg med et rødt monster med vinger. En lengre anbefaling av boken finner du her.

Autosave-File vom d-lab2/3 der AgfaPhoto GmbH

Svart belte (Marianne Clementine Håheim)

Svart belte er en knallsterk framstilling av en psykisk lidelse som rammer flere og flere. Bokens styrke ligger i kompromissløsheten og i omvandlingen av selvbiografisk stoff til litteratur. Boken sirkler seg gjennom poetisk språk inn i mørket av menneskesjelen, det er så grufullt og samtidig vakkert. Håheim utforsker grensen mellom kontroll og tapet av den, mellom sterk og svak, mellom å ødelegge og å bygge opp, mellom frisk og syk, mellom menneske og dyr. Hun tør også å ta opp de groteske og (tragi)komiske sidene når hun framstiller den spiseforstyrrede ikke som en litt trist pinne, men som en illsint og elektrisk liten skikkelse med lilla kameleonhender, ”spyposa i klesskåpet og lommene fulle av kjeks”. Svart Belte er ikke først og fremst er en leseverdig bok om spiseforstyrrelser, men et knallsterkt stykke litteratur om det å være menneske. Les anmeldelsen min her.

Fabian (Erich Kästner)

Kästners roman fra 1932 er en moderne klassiker i tysk litteratur. Den er lagt til tiden rett før oppløsningen av Weimarrepublikken og beskriver denne periodens dekadens og endetidsmentalitet. Romanen er overtegnet og ustyrtelig morsom, men har også en underliggende alvor som gir frysninger på ryggen. Det finnes nok av gjenkjennelsespotensiale til vår egen tid. En ypperlig kombinasjon av intelligent underholdning og et innblikk i tysk historie som gir mersmak.

Stoner (John Williams)

Jeg fikk denne i gave av en som mente jeg absolutt måtte lese den, og det fikk han jo rett i. Boken ble opprinnelig utgitt i 1964, men fikk aldri stor oppmerksomhet, før den ble gjenoppdaget for noen år siden og utgitt på nytt. Stoner handler om William Stoner som kommer fra trange kår på begynnelsen av 1800-tallet, og som ikke vet så mye om livet, men som oppdager litteraturen og skaper seg sin egen boble på universitetet. Romanen er en stillferdig fortelling om et menneskeliv med opp- og nedturer. Det er noe filmisk over den, som gjør at jeg sitter igjen med sterke bilder i hodet. En bok for alle akademikerhjerter eller de som skulle ønske de var det.

img_4991

Egenmäktigt förfarande og Utan personligt ansvar (Lena Andersson)

Jeg falt for Lena Andersson fra første setning. Titlene er ikke spesielt innbydende, men bøkene er utrolig lettleste og drivende. De handler om hvordan en intelligent og rasjonell kvinne kan la all fornuft fare og henge seg fullstendig opp i en person, på bekostning av sin egen integritet. Bøkenes styrke er refleksjonen over det å elske og og håpe og ville så sterkt, og å ikke slutte med det. Det skinner gjennom i teksten at Lena Andersson er filosof og essayist. Dette er ingen klissete kjærlighetshistorie et men brutalt ærlig og skarpt portrett av kampen om et håpløst kjærlighetsforhold. Det var så gjenkjennelig og vondt og helt riktig å lese dette i sommer.

Min kamp 2 og Om våren (Karl-Ove Knausgård)

I år har jeg dessuten pløyet meg gjennom det meste av Knausgårds verker, mye fordi jeg skriver masteroppgave om Min Kamp-prosjektet. ”Kan du anbefale Knausgård?” spør folk når jeg forteller det. Ja, det kan jeg. Min favoritt i Min Kamp-serien er bind 2, som handler om hverdagen som forfatter i Stockholm der han bor med kona og tre barn. Knausgård er for meg best i de hverdagslige observasjonene. Knaus er likevel Knaus og noen passasjer er selvfølgelig langdrøye og pretensiøse, men Min Kamp 2 er faktisk en av de får pageturnerne jeg har lest i år. Anbefaler dessuten å lese bøkene som de er skrevet – fort og intenst. Enda bedre liker jeg imidlertid Om våren, som er like vakker, mye kortere og mer tilgivende.

Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det (Audun Mortensen)

Dette er en bok jeg har hørt mye om men aldri lest. Jeg fant den imidlertid på Universitetsbiblioteket. Jeg glemte å låne den med meg, men alarmen gikk ikke, så den ble plutselig min. Diktsamlingen (om den kan kalles det) er utrolig quirky, lekende, uforutsigbar, ironisk, utradisjonell, morsom. Denne åpnet øynene min for litteratur på en ny måte som kjennes så befriende.

img_7666

Du dør ikke (Linn Strømsborg)

Du dør ikke handler, som hennes forrige roman Furuset, om Eva som ikke helt vet hva hun vi bruke live sitt på. Rotløsheten hennes forsterkes av nyheten om at Kent legger opp. Hun løper hver dag, løper fra angsten, men kommer ingen vei. Du dør ikke handler også om kjærligheten til et band, et band som er deg, som er så infiltrert i livet ditt at du ikke lenger kan skille rytmene fra hjerteslagene. Jeg elsker Linns beskrivelser av steder, følelser, hverdag. Hun har en ekstrem varhet for hvordan indre stemninger kan påvirke det man ser rundt seg, og hvordan alt rundt kan påvirke de indre stemningene. Om hvor innmari vanskelig det kan være å gå ut av døra og være et menneske. Jeg får lyst til å flytte til Oslo umiddelbart og løpe til alle stedene der man kan se utover byen i soloppgang med blodsmak i munnen og Kent på øret.

Enskilda samtal (Ingmar Bergman)

Jeg visste ikke at Bergman hadde skrevet romaner, men fikk lyst til å lese denne etter at Knausgård skriver om den i Om våren. Den er en Anna Karenina-aktig historie og handler også om en Anna (karakteren er basert på Bergmans egen mor), som har et forhold til en yngre mann. Ikke samme dramatikk som hos Tolstoj. Samtalene står i sentrum, Annas samtaler med presten og vennen, med mannen, med moren og med elskeren som gir et skarpt portrett av den elskendes stahet, blindhet, styrke, desperasjon. Om hvordan en flamme kan blusse opp og så dø under akkurat de samme forholdene, altså at det som fikk den til å blusse er akkurat det som sliter den ut i lengden. Om kjærligheten og håpet som alltid dør til slutt når alt blir motstand. Jeg satte oppe til langt på natt og leste denne og gråt store flekker mot slutten av boken. Jeg merker at 2017 blir et Bergman-år.

DSC_0183

 

 

Reklamer

LOVE FOREVER BOX

I København i våres gjenoppdaget jeg Niki de Saint Phalle, som var aktuell med en utstilling i Arken. Jeg liker spesielt godt hennes naive tegninger med tilhørende tekst, som i serien Love Forever. Jeg ville egentlig ha en plakat, men siden jeg skulle fly med for mye håndbagasje, fikk det bli en Love Forever Box:

34A_0007635A_0007536A_00074

Favoritten er kortet over – skulle så gjerne hatt det i stort format. My love where shall we meet again? Under a beautiful tree in the forest of Fontainbleau? at the opera? on a sidewalk in manhattan? visiting the camels in Marrakech? in someone´s garden? on a sailboat in the adriatic? only in my dreams.

VI KOMMER MINNAS ALLT I FÄRG

__5_00032_14_00523_23_000331. Det er sommer 2. Veronica Maggio 3. Livet

KØBENHAVN

__9_00333_10_00332_12_00330_14_00328_15_00327_17_00325_28_00314Tok en spontantur til Køben og gikk rundt på Nørrebro i halvannen dag og spiste rugboller og gikk i second hand-butikker og traff Hannah og skravla om bøker og sommerskjorter og søndager og koselige farger og what not, før jeg tok toget til Rungsted for å feire bestefars 92 årsdag. Jeg kunne definitivt ha bodd i Køben og neste gang skal sykle og ta mange flere bilder med folk på.

BEIGE HELG

IMG_7926DSC_0369DSC_0370I helgen har jeg hatt beige laken, fordi det hvite er på vask, lest om rom i middelalderen og dusjet plantene.

_________________________________________________________________

This weekend I had beige sheets because the white one was in the laundry, read a book about medieval practices of space and showered my plants. 

SOMMERFLIRT

 

 

__7_00133

Sommeren har vært innom og flirtet – og som jeg falt. Denne spillelista begynte jeg på i januar, men nå har den altså fått sin fulle leverett.

 

LYS

_31_00506_33_00504_34_00503_37_00500_32_00505_36_00501_35_00502

Fredagen for to uker siden var jeg i Grunewald igjen, og det var så vakkert at jeg nesten mistet pusten. Klar luft, knasende snø under føttene, frost på trærne, lyset – åh lyset. Grunewald og jeg finner alltid tilbake til hverandre, men hver gang er vi blitt litt forandret. Jeg finner mine gamle jeg igjen på forskjellige steder i skogen. På den breden stien er jeg erasmusstudent og spinnvill, rundt Teufelssee er jeg så forelsket at jeg ikke får puste, på vei opp Teufelseberg er jeg uredd og full av faen, på Drachenberg er jeg knust i tusen biter, på de små stiene tilbake er jeg eldre, klokere. Jeg er et fasedyr, en evig forskyvning. Og i Grunewald finnes splinter som utgjør et ungt voksent liv.