Gina Tandberg

________________________________

Kategori: Smilehull

SOL UTE, SOL INNE

_25_00512_24_00513_26_00511_23_00514

Ingen sol i dag, men om fire timer sitter jeg på flyet til København og smiler.

WANDERN PART II

DSC_0179

DSC_0192

DSC_0201

DSC_0216

DSC_0218

DSC_0224

DSC_0240

Det siste året har det dukket opp påfallende mange bilder fra fjelltopper og skogsvann på facebook-feeden min. Først synes jeg at ikke bare all denne skrytingen, men også denne plutselige og overveldende interessen for naturopplevelser var nesten ironisk. Men så begynte jeg å tenke over at de fleste av mine venner og bekjente begynner å nærme seg et kvart århundre. Kanskje dette er nettopp den alderen da man begynner å finne tilbake til verdier som det naturlige og familiære. De siste årene ar vært preget av urbant byliv og studier, og nå er det som om noe drar oss tilbake til naturen vi kom fra. Jeg lengter oftere ut av byen. Jeg søker innsjøene og skogen for å finne roen. Dette er andre turen til Sächsische Schweiz i løpet av fire måneder. Jeg kan nesten ikke vente til våren og nye muligheter for å sette seg på et tog med termos og sekk. Til å innlosjere på et enkelt vandrehjem og gå og gå til jeg ikke har en eneste tanke igjen i hodet. Å sette en fot foran den andre hele veien hjem og sovne av trøtthet og tilfredshet på sofaen.

____________________________________________________________________________________________________

The past year, there have been noticeable many pictures of mountains and lakes in my facebook-feed. At first, I thought the bragging and the sudden and overwhelming interest for nature almost ironical. But then I started thinking about the fact that most of my friends and acquaintances are approaching half a century. Maybe this is the when you start finding back to values like the natural and familiar. The last few years have been typically been filled with a busy student life in a big city, and now there is something pulling us back towards the nature from which we came. I am longing more often out of the city. I seek the lakes and the forest to find peace. This was the second trip to Sächsische Schweiz in four months. And I almost cannot wait for the spring to come with new possibilities to get on a train with e thermo can and a backpack. To check in at a simple inn and walk until my feet are heavy and there’s not one thought left in my head. To set the one foot in front of the other all the way home and to fall asleep an the sofa of tiredness and contentment.

I AM VERY FOND OF WALKING

DSC_0171

DSC_0218

DSC_0220

DSC_0221

DSC_0225

DSC_0088

DSC_0108

DSC_0090

Er det én ting som forbinder meg med Elizabeth Bennet, så er det forkjærligheten for å gå. Jeg går tur nesten hver dag, gjerne flere ganger om dagen. Gåing er den beste måten å lufte hodet på, og det er mens jeg går at de beste ideene og de lureste tankene kommer. Ikke når jeg setter meg ned for å tenke dem, men når jeg avleder hjernen med andre oppgaver, andre inntrykk. Jeg er av den overbevisning at gåing kan løse nesten enhver større eller mindre personlige floke. Vondt i hodet, rastløshet, energiløshet, ubesluttsomhet, nervøsitet, skrivesperre, vondt i magen, vondt i hjertet, sinne, dårlig humør, sorg, overveldelse, tomhet. Jeg kan nesten ikke komme på noe som gåing ikke hjelper mot, kanskje med unntak av dårlige knær – selv kreft har påvist positiv virkning av moderat bevegelse. Mest av alt gir gåturer meg en indre klarhet. Jeg kommer i kontakt med verden og med meg selv. Det er noe betryggende i å sette den ene foten foran den andre, en fot alltid i berøring med bakken.

Helst går jeg fort. Jeg bare lar bena lange ut av seg selv, og det tar ikke lang tid før ting begynner å falle på plass. Jeg liker også å løpe, pushe på og tømme hjernen for alt annet, men gåing er rekreativt på en annen måte. Jeg tar lettere inn impulser utenfra når jeg går. Jeg elsker å oppdage nye steder til fots. Ta på meg gode sko, henge kameraet rundt skulderen og gå avgårde uten noe spesielt mål. Jeg har kommet over noen av mine aller beste kafeer, bokbutikker, markeder og parker på den måten. Samtidig er det noe beroligende i å gå den samme runden igjen å igjen. Været, lyset og ikke minst årstidene som glir over og avløser hverandre. Når det gjelder turomgivelsene er jeg altetende – jeg trives like godt i byen som i skogen. Men kan jeg velge, går jeg aller helst på svaberg og eviglange sandstrender. Noen ganger trenger jeg impulsene byen gir meg, andre ganger trenger jeg å komme meg ut, til et sted der man ikke hører annet enn fuglesang og hvor man endelig kan trekke frisk luft.
¬_____________________________________________________________________________________________________

One thing I have in common with Elizabeth Bennet, is our fondness of walking. I take a walk at least once a day. Walking is the best way to clear the head. My best ideas and sharpest thoughts come to me while walking. Not when I actually sit down to think them, but when I distract my brain with other tasks, other impulses. I truly believe walking to have the potential of solving almost any personal tangle. Headache, restlessness, lack of energy, indecisiveness, worry, writer’s block, stomach ache, heart ache, anger, bad temper, sorrow, emptiness. I can almost not think of anything, which walking doesn’t to some extend cure, maybe with the exception of bad knees – even cancer has a proven positive effect of moderate movement. Most of all, walking gives me an inner clarity. I get in contact with the world and myself. There’s something comforting in putting the one foot in front of the other, one foot always touching the ground.

I prefer walking fast. I just let my legs do their work without thinking, and it never takes long until the pieces begin to fall into place. I love running too, to push and empty the head completely, but walking is nursing in a different way. I take in impulses from the surroundings more easily by walking. I love discovering new places by foot. To put on good shoes, hang the camera from my shoulder and just walk ahead without any specific goal. I have stumbled upon some of my best cafés, bookstores, markets and parks this way. Yet, there’s something comforting in taking the same walk again and again, following the shifts in the weather, the light and the chancing of the seasons. As regards the surroundings, I’m omnivorous – I enjoy strolls in the city as well as in the forest. Choosing freely though, I prefer never ending beaches and cliffs. Sometimes I need the impulses from the city, whereas I sometimes need to get to somewhere completely quiet except for the singing of the birds, to breath some fresh air.

Birds don’t sing – TV Girl

TAKING THE WEEKEND BACK

DSC_0048

DSC_0033

DSC_0034

DSC_0037

DSC_0067

DSC_0069

CSC_0145

DSC_0074

DSC_0075

DSC_0076

DSC_0085

Jeg har i de senere år blitt dårlig på å skille mellom hverdag og helg. Jeg er oppvokst med lange helgefrokoster med varme rundstykker, godt pålegg og etter hvert kaffe, noe jeg egentlig setter utrolig pris på. Men etter flere år med studentliv, helgejobbing og diverse prosjekter, har skillet mellom hverdag og helg gradvis forsvunnet. Dette betyr riktignok at det er litt helg hele uken. Samtidig er det aldri helt helg. Noe som for eksempel har gjort at helgefrokosten har sklidd ut. Og når Han liker å sove noen timer lengre enn meg, blir det til at jeg bare hiver i meg de sedvanlige to knekkebrødene og teen, for så fort som mulig å komme i gang med alt jeg skal gjøre. Så nå har jeg gitt meg selv den utfordring å ta tilbake helgen. Om det bare vil si at vi har felles frokost, legger vekk elektronikken eller rett og slett bare gjøre noe helt annet enn ellers i uka. I dag har jeg for eksempel hatt minimalt med tid foran dataen, på tross av flere presserende skoleoppgaver, men heller brukt dagen på å ha lang frokost med bagels og croissanter fra bakeren like rundt hjørnet, vasket leiligheten til Veronica Maggio, vasket klær, drukket te, gått en tur, oppdaget en ny yndlingskafé, lest litt og laget gresskarsuppe. Så får vi se om jeg klarer å følge opp med å stå klar utenfor bakeriet hver søndag morgen når de åpner.

__________________________________________________________________________________________________

The last few years I have been bad at distinguishing between everyday life and weekends. I grew up with long weekend breakfasts with warm rolls and good coffee (at least when I reached my teens), which I still really appreciate. But after years as a student, working at the weekend and always many different projects going, the distinction between everyday life and weekend slowly dissolved. Naturally, this means that I have a bit weekend every day. But still, I never really have the weekend off. Meaning for instance that the long weekend breakfasts disappeared. As He likes to sleep for some hours longer than me, I tend to just have the regular breakfast with two pieces of crispbread and a cup of tea, to get started at whatever I’m at. Thus, I am now challenging myself to take the weekend back. If only by having breakfast together, putting away the electronics, or doing something completely different from the rest of the week. Today for instance, I have spend minimal time in front of the computer, even though I have some pressing school papers, and instead spent the day having a long breakfast with bagels and croissants from the bakery (Back-art) just around the corner, cleaning the apartment, washing clothes, drinking tea, going for a Sunday walk, finding a new favourite café just around the corner, reading a little and making a pumpkin soup. Now it’s just to wait and see if I manage to follow up by stepping up in front of the bakery before it opens every Sunday morning from now on.

Pieces of Emotion – Manu Katché, David Torn, Marcin Wasilewski, Mathias Eick, Slawomir Kurkiewicz, Trygve Seim

ES LEBE DAS FELD!

__2_00104

36A_00427

_35_00426

__4_00106

_16_00118

_20_00122

__7_00109

_13_00115

_12_00114

_11_00113

Berlinerne talte. Vi andre pustet lettet ut. Tempelhofer Feld består. I hvertfall i denne omgang.

ANALOGE DRØMMER

imm010_10A

I mai drømmer jeg om:

– Sol i vinduskarmen og rommet fullt av grønne planter.
– Varme sommernetter med bustete hår og bare ben.
– Sykkelturer til ukjente innsjøer.
– Lange late dager i parken.
– Sene løpeturer etterfulgt av kaldt øl.
– Loppisfunn

imm011_11A

– Stripete sommerkjoler.
– Nesa full av fregner.
– Film på film med analoge bilder som bare venter på å fremkalles.
– Endeløse kvelder med sekt og fnising.
– Urban utforskning i morgengry.
– Innrede den perfekte stua på lavbudsjett.
– Paris til alle døgnets tider. Og som jeg lengter etter å se Paris med mine egne øyne!

imm012_12A

Declaration of Dependence

Disse to trærne i parken rundt Schloss Sancoussi er så fine.

DSC_0148

DSC_0149

DSC_0155

DSC_0158

DSC_0159

DSC_0162