Gina Tandberg

________________________________

Kategori: Kultur

KUNSTHELG

DSC_0229

DSC_0232

DSC_0234

DSC_0237

DSC_0238

DSC_0257

DSC_0249

DSC_0263

DSC_0265

DSC_0267

DSC_0268

DSC_0280

DSC_0274

DSC_0310

Denne helgen har jeg vært på to kunstmesser i forbindelse med Art Weekend. Kunsten var litt både og, som den ofte er når private gallerier viser frem sine kunstnere for potensielle kjøpere. I år var det mye installasjon, mye eksperimentering med lerretet, mye poppete kunst, med pinterest-estetikken aldri langt unna. Jeg må innrømme at jeg ofte går på kunstmesser eller i gallerier ikke primært for å se på kunsten, men for å beundre lokalene. Dette gjelder særlig for messene, som gjerne holder til i lokaler som normalt ikke er åpne for publikum. Gamle fabrikker, kjøpesenter, togstasjoner. Det hender folk ser litt rart på meg som går rundt og tar bilder av trapper, vegger og tak. Det kan jeg leve med.

_____________________________________________________________________________________________________

This weekend I went to two art fairs as a part of the Art Weekend. The Art in itself was so-so, like it often is, when private galleries are presenting their artists to potential buyers. This year there were many installations, much experimenting with canvas, pop-art and pinterest-aesthetics. I must confess, that I often go to galleries or art fairs, not mainly to see the art, but to admire the venues. This applies especially to the fairs, which often take place in buildings normally not open to the public. Old factories, malls and trains stations. People tend to give strange looks when I take pictures of stair cases, walls and ceilings. That, I can live with.

TÅLMODIGHET ER EN DYD

_36_00138

_37_00139

Nå er jeg tilbake i Berlin. Det er ikke bare fryd og gammen, men vi finner ut av det.

Torsdag 31. oktober

Hjertet mitt hopper hver gang jeg finner noe nytt som kan oppdages. I går tok vi banen til Weinmeisterstraße og gikk nordover til Senefelderplatz og rundt hjørnet til vi fant det private utstillingsrommet Bötzow. Det var kald og klar høstluft, sola skinte og jeg smilte.

DSC_0015

DSC_0018

DSC_0021

DSC_0024

DSC_0026

DSC_0031

Jeg elsker kontraster.

DSC_0032

DSC_0033

DSC_0036

DSC_0042

DSC_0046

DSC_0052

DSC_0054

Selve utstillingen besto av tre store og tre små bilder, og var fort unnagjort, men utstillingslokalene var verdt besøket alene. Jeg forelsket meg spontant i det litt slitte mursteinshuset.

DSC_0057

DSC_0059

DSC_0061

DSC_0062

DSC_0078

Så gikk vi videre nordover i retning Kollwitzplatz. Vi fant en ny park på en haug og tok bilder av folk.

DSC_0082

DSC_0087

DSC_0088

DSC_0091

DSC_0095

DSC_0097

DSC_0106

Gatene var fulle av barn som hadde kledd seg ut og ropte søtt eller surt. Noen lagde såpebobler.

DSC_0108

DSC_0111

DSC_0119

DSC_0121

DSC_0128

Takk oktober.

Die fetten Jahre sind vorbei

500 kopi

Jeg er ikke et politisk dyr. Jeg har aldri gått i demonstrasjon, aldri i fakkeltog. Ikke en gang i rosetog har jeg gått. Min politiske aktivitet stopper ved valgurnene. Likevel har jeg alltid beundret folk med idealisme. Folk som ikke bare ”liker” noe på Facebook, men som mener noe og som er villige til å ofre noe for saken. I vår generasjon er det heller en sjeldenhet. Hipsteren med en ironisk distanse til alt har tatt over for den revolusjonære rebellen. Bare tenk på 68-erne, på hippiene, på punkerne. Hvor er de i dag? Her i Berlin finnes det riktignok en lang rekke alternative tiltak, men ingen enhetlig bevegelse som tidligere. RAFs ånd er for lengst død og begravet. Det er ingen avisartikler, ingen flygeblader, ingen offentlige bortføringer.

I den tyske filmen ”Die fetten Jahre sind vorbei” fra 2004 blir vi likevel vitne til at tre ungdommer bortfører en businessmann. De to kompisene og hobbyanarkistene Jan og Peter bor sammen i et Berlin-kollektiv. På fritiden bryter seg inn i luksusvillaer i den fornemme bydelen Zehlendorf. De stjeler imidlertid ingenting, da de ikke vil meske seg i kapitalismens skitne gevanter. De snur bare hele huset på hodet. På veggen etterlater de budskap som ”Die fetten Jahre sind vorbei” (De feite åra er over!) eller ”Sie haben zu viel Geld.” (”De har for mye penger!”), der målet er å spre frykt i de møblerte hjem.

Likevel kan de ikke leve så adskilt fra storkapitalistene som de gjerne skulle. Peters kjæreste Jule har ved et uhell kommet borti bilen til en rik businessmann, en Mercedes S-klasse som hun nå må jobbe dag og natt for å betale tilbake. Når Jule og Jan tilfeldigvis kommer over den rike jævelens Villa klarer de ikke å motstå fristelsen. Typisk nok kommer villaeieren plutselig kommer hjem fra ferie mens de raserer huset hans, og våre venner vet ingen annen råd enn å binde han fast med gaffateip, hive han i bilen, og stikke til en fjellhytte i Tirol.

”Jedes Herz ist eine revolutionäre Zelle” (”hvert hjerte er en revolusjonær celle”).
Den Østerrikske regissøren Hans Weingartners film minner mye om norske ”Mannen som elsket Yngve”, i innhold, så vel som i stil. Det er en lavbudsjettfilm om ungdom og idealisme, og en film mot det etablerte borgerskapet, forbrukersamfunnet og kapitalismen. Den tyske varianten er utelukkende filmet med et håndholdt kamera, som gir et vaklende, amatørmessig preg, noe som veldig godt passer til innholdet. Likevel er det ingen ensidig propaganderende film. Den viser også frem ungdommens tilkortkommenhet og deres manglende kontakt med virkeligheten.

I den litt absurde situasjonen i Tirol er det er de tre kidnapperne om virker aller mest himmelfalne. Det er tydelige at de ikke er trente for slike situasjoner, og det skapes fort splittelser de tre i mellom. Det viser seg også at den kidnappede businessmannen ikke er så arrogant som man skulle tro. Han har nemlig en fortid som 68er med fri flyt av gress og kjærlighet, noe som for alvor setter de tre rebellenes overbevisning på prøve. I møtet med eks-revolusjonæren, er det tydelig at de verken er så vågale eller så fri for moralske prinsipper som de innbiller seg.

På fjellhytten dannes et lite isolert og utopisk samfunn, et alternativ til kapitalismen i storbyen, der fattige og rike, unge og gamle, kapitalister og rebeller kan spille kort, spise middag og drikke vin i all vennskapelighet. De tre ungdommene gir mannen friere og friere tøyler, og han lover å ikke gå videre med saken, når de etter hvert vender nesa mot Berlin igjen. Men at virkeligheten ikke er annet enn et maskespill vet våre venner godt. Selv om de er unge og idealistiske, vet de godt at noen mennesker forandrer seg aldri.

die_fetten_jahre_sind_vorbei10