Gina Tandberg

________________________________

Kategori: Hverdag

COFFEE BREAK AT THE WINCKELMANN-INSTITUT

06-01-2017-no-506-01-2017-no-606-01-2017-no-706-01-2017-no-306-01-2017-no-406-01-2017-no-106-01-2017-no-2

På fredag for en uke siden møtte jeg lillekusina for kaffepause fra masterskrivinga på biblioteket. Vi møttes ved det arkeologiske fakultetet for å gå på utforskning der. Jeg hadde en følelse av at vi kom til å finne noe fint, og opp en trapp fant vi Winckelmann-instituttet og en svær sal med røde vegger og skulpturer. Herreminhatt, Humboldt-Universitetet slutter aldri å overraske. Det var en liten Laokoon-utstilling med bilder og tekster. Går man nærme skulpurene ser man at de er støpt, men er jo allikevel ganske fine å se på. Og det var fredag ettermiddag og ikke en sjel å se. Så da kunne vi ta på skulpturene og danse litt over gulvet før vi måtte tilbake til hverdagen. Så bra avbrekk!

(Den nougatfargede fløyelsjakka er mammas gamle som jeg fant i kottet og annekterte umiddelbart – Jeg ELSKER den)

 

TRE SØNDAGSDIKT

Søndagsluksus: Å ta med seg noe fint å lese og gå ut og sette seg på en kafé (eller lage hjemmekafé, om det så bare er en kopp te og én bit mørk sjokolade) og lese i ti-tjue-tretti minutter. Kanskje et kapittel, kanskje en liten diktsamling, absorbere, se litt ut i lufta, så gå hjem igjen og jobbe videre. Input, output. Sånt som gjør masterjanuarlivet verdt å leve. Her er tre utvagte dikt fra henholdsvis Anne Helene Guddals Døden og andre tiggere, Maja Anette Flønes Monsens Fitta og havet og Paal-Helge Haugens Fram i lyset, tydeleg.

fullsizerenderfullsizerender-1fullsizerender-2God søndag/god lesning!

NATURAL HABITAT

2. juledag tok jeg med meg lillekusina på en av mine favorittgåturer. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har gått her langs svaberget i all slags vær og alle slags livsfaser og stemninger og humør. Langs disse svabergene, med vinden ruskende i håret og sjøluft i lungene er jeg kanskje alle mest meg selv, det vil si, aller minst bevisst på min egen eksistens. Jeg bare lar føttene gå og tankene surre. Om jeg har et naturlig habitat, så må det være på disse svabergene der Oslofjorden er på sitt smaleste, der vinden sjeldent er for sterk og solen noen ganger steker på sommerettermiddager og det er glatt når det regner.

2453617Jeg hadde på meg min røffeste nye olabukse fra Levi’s, bootsa fra Stockholm Design Group og mammas gamle jakke som jeg fant da jeg rotet i skapet. Ja, og gullskrimrende neglelakk fra OPI. Bildene er tatt av kusina Larah (Er hun ikke flink?).

On the 2nd day of Christmas, I went for one of my favourite walks with my cousin Larah.

NYTT ÅR

_14_005232016 ble året jeg:

Leste flere bøker en noensinne.

Var Ester Nilsson.

Var konstant blakk.

Oppdaget søsterskapets styrke og hvor fantastiske personer jeg kjenner._8a_00065

Løp et helt halvmaraton.

Hadde en svart sommer.

Så på fotball.

Lagde en haug nye spillelister på Spotify.

Hørte på Veronica, Håkan og Kent.

Var i København, München, Friedrichshafen, Konstanz, Basel, Wismar.

_7a_00198

Endelig kom meg til Louisiana igjen.

Kvittet meg med halvparten av tingene jeg eier.

Var usigelig lykkelig og bunnløst fortvilet.

Skrev et kapittel i en helt ekte bok. Fikk betalt for å skrive.

11a_00062

I 2017 skal jeg:

Gjøre alle de tingene jeg egentlig ikke tør, fullføre masteren og bli arbeidssøker, flytte på meg, synge karaoke, dra på flere turer, bry meg mindre om hva andre synes, skrive mer mer mer, ta mindre skit, begynne å blogge igjen.

__8_00065

BEIGE HELG

IMG_7926DSC_0369DSC_0370I helgen har jeg hatt beige laken, fordi det hvite er på vask, lest om rom i middelalderen og dusjet plantene.

_________________________________________________________________

This weekend I had beige sheets because the white one was in the laundry, read a book about medieval practices of space and showered my plants. 

SOL UTE, SOL INNE

_25_00512_24_00513_26_00511_23_00514

Ingen sol i dag, men om fire timer sitter jeg på flyet til København og smiler.

BERLINER WINTER

_14_00523_15_00522_16_00521_17_00520_19_00518_20_00517_22_00515_27_00510_28_00509_30_00507_32_00027_33_00026_34_00025_35_00024

Jeg har tilbrakt mange av mine lykkeligste, men også ulykkeligste øyeblikk rekende gatelangs i Berlin. Jeg har gått på kryss og tvers av byen på alle tider av året, i alt slags vær, med alt slags humør. Traskende over festerester, klatrende opp på de fleste høyder, leende av rappkjeftede budskap på vegger og tak, spontant til venstre eller høyre, drømmende blant forlatte bygninger, løpende på stier i skogen, melankolsk på endeløse kirkegårder, barnslig begeistret i snøen, gråtende i folketommer gater, smilende til de vakre fasadene, måpende over hvordan denne byen aldri slutter å finne opp seg selv, finne opp meg på nytt og på nytt.

 

HØSTEN VAR EN DEILIG ROMANSE

DSC_0482

DSC_0065

DSC_0067

DSC_0249

DSC_0254

DSC_0259

DSC_0264

DSC_0267

DSC_0271

DSC_0474

DSC_0503

Fra de første dragene av kald, klar luft, fra de aller første gule og røde bladene. Som et bud om det som skulle komme. Det uungåelige. Det vi alle ventet på. Jeg gikk lenge og sitret, lengtet etter å kaste meg inn i en heftig romanse, la den trenge gjennom meg, la den fylle munn og nese og lunger. Bladene ble litt gulere for hver dag og mitt begjær vokste i takt. Til det fikk sitt utløp i en eksplosjon av farger. Knistrende solskinn, knasende blader. Vi glødet om kapp, min kjære og jeg. Jeg ville ikke sitte inne og lese, jeg ville bare ut ut ut og gå. Gå i gatene, langs kanalen, i skogen, ved innsjøen. Jeg var besatt av en kjærlighet jeg visste var forgjengelig. Men desto heftigere krevde jeg å utforske hele dens spektrum. Jeg klamret meg til den, som det siste bladet til grenen. Men som alle romanser, falmet også denne. Jeg burde ha ant det da jeg så det ene bladet slippe etter det andre. Til det ikke var flere igjen. Til de svarte grenene sto igjen som en gravstein over det som ikke lenger var. Men min sørgetid ble kort. Nå står desember for døren og det bobler allerede i magen.

_____________________________________________________________________________________________________

From the very first draughts of cold, sharp air, from the first yellow and red leaves. Like a message of what was to come. Of the inevitable. Of that, which we all waited for. For a long time, I longed and trembled. Longed to toss myself into an intense romance, let it pierce me, let it fill mouth and nose and lungs. The leaves more yellow every day, my desire grew accordingly. Until, finally, its crescendo in an explosion of colours. Dazzling Sunshine, crisp leaves. We glowed competing, my beloved and I. I didn’t want to sit in and read, I just wanted to go out out out and walk. Walk in the streets, by the canal, in the woods and by the lake. I was obsessed with a love I knew was ephemeral. But all the more I fiercely wanted to explore its whole spectrum. I clung to it, like the last leaf to the branch. But like all romances, this one was also to fade. I should have been able to foresee it as the one leaf after the other let go. Until there was none left. Until the black branches stood as a tombstone over what was lost. But my wailing was short. Now, December is just around the corner and it already simmers in the pit of my belly.

KÜRBISZEIT

DSC_0452

DSC_0451

DSC_0449

DSC_0447

DSC_0184

DSC_0186

DSC_0436

DSC_0444

DSC_0005

DSC_0002

DSC_0189

DSC_0456

En av de tingene jeg virker setter pris på med Tyskland etter å ha vært lenge i Norge, er det fantastiske utvalget av frukt og grønnsaker. Som en del av veien til å bli et voksent og ansvarlig menneske, har jeg begynt å lage mat etter årstidene. Når råvarene i tillegg er økologiske og lokalt dyrket, er det ekstra grunn til å klappe seg selv på skulderen. I Berlin er det ikke bare et stort utvalg av økologiske butikker, men også en hel haug av markeder, alt fra et par boder til en hel markedsplass. Høsten er en fantastisk tid å gå på grønnsaksmarkeder. Jeg er innom i hvert fall to stykker hver uke. Noen ganger for å kjøpe de vanlige tingene som agurk, tomat og sitron, ofte i håp om at grønnkålen er kommet, noen ganger for å få inspirasjon og ikke sjeldent for å beundre de fargerike grønnsakene og gresskarene med fine navn som butternut, hokkaido, akorn, delikata, muskatt.

_________________________________________________________________________________

One of the things I really appreciate about Germany, after having been in Norway for a while, is the fantastic selection of fruits and vegetables. As a part of becoming a responsible grown-up, I have started to cook seasonal. When the vegetables additionally are ecologically and locally grown, there’s even more of a reason to pat myself on the back. Berlin not only has a great selection of ecological shops, but also a range of markets, from a few stands, to filling up a whole market place. Autumn is a fantastic time for vegetable markets. I drop by at least two each week. Some times to buy the usual like cucumber, tomatoes and lemons, often hoping that the kale season has started, some times for inspiration and not seldom to admire the colourful vegetables and the pumpkin with the beautiful names like butternut, hokkaido, acorn, delicata, moschus.

I AM VERY FOND OF WALKING

DSC_0171

DSC_0218

DSC_0220

DSC_0221

DSC_0225

DSC_0088

DSC_0108

DSC_0090

Er det én ting som forbinder meg med Elizabeth Bennet, så er det forkjærligheten for å gå. Jeg går tur nesten hver dag, gjerne flere ganger om dagen. Gåing er den beste måten å lufte hodet på, og det er mens jeg går at de beste ideene og de lureste tankene kommer. Ikke når jeg setter meg ned for å tenke dem, men når jeg avleder hjernen med andre oppgaver, andre inntrykk. Jeg er av den overbevisning at gåing kan løse nesten enhver større eller mindre personlige floke. Vondt i hodet, rastløshet, energiløshet, ubesluttsomhet, nervøsitet, skrivesperre, vondt i magen, vondt i hjertet, sinne, dårlig humør, sorg, overveldelse, tomhet. Jeg kan nesten ikke komme på noe som gåing ikke hjelper mot, kanskje med unntak av dårlige knær – selv kreft har påvist positiv virkning av moderat bevegelse. Mest av alt gir gåturer meg en indre klarhet. Jeg kommer i kontakt med verden og med meg selv. Det er noe betryggende i å sette den ene foten foran den andre, en fot alltid i berøring med bakken.

Helst går jeg fort. Jeg bare lar bena lange ut av seg selv, og det tar ikke lang tid før ting begynner å falle på plass. Jeg liker også å løpe, pushe på og tømme hjernen for alt annet, men gåing er rekreativt på en annen måte. Jeg tar lettere inn impulser utenfra når jeg går. Jeg elsker å oppdage nye steder til fots. Ta på meg gode sko, henge kameraet rundt skulderen og gå avgårde uten noe spesielt mål. Jeg har kommet over noen av mine aller beste kafeer, bokbutikker, markeder og parker på den måten. Samtidig er det noe beroligende i å gå den samme runden igjen å igjen. Været, lyset og ikke minst årstidene som glir over og avløser hverandre. Når det gjelder turomgivelsene er jeg altetende – jeg trives like godt i byen som i skogen. Men kan jeg velge, går jeg aller helst på svaberg og eviglange sandstrender. Noen ganger trenger jeg impulsene byen gir meg, andre ganger trenger jeg å komme meg ut, til et sted der man ikke hører annet enn fuglesang og hvor man endelig kan trekke frisk luft.
¬_____________________________________________________________________________________________________

One thing I have in common with Elizabeth Bennet, is our fondness of walking. I take a walk at least once a day. Walking is the best way to clear the head. My best ideas and sharpest thoughts come to me while walking. Not when I actually sit down to think them, but when I distract my brain with other tasks, other impulses. I truly believe walking to have the potential of solving almost any personal tangle. Headache, restlessness, lack of energy, indecisiveness, worry, writer’s block, stomach ache, heart ache, anger, bad temper, sorrow, emptiness. I can almost not think of anything, which walking doesn’t to some extend cure, maybe with the exception of bad knees – even cancer has a proven positive effect of moderate movement. Most of all, walking gives me an inner clarity. I get in contact with the world and myself. There’s something comforting in putting the one foot in front of the other, one foot always touching the ground.

I prefer walking fast. I just let my legs do their work without thinking, and it never takes long until the pieces begin to fall into place. I love running too, to push and empty the head completely, but walking is nursing in a different way. I take in impulses from the surroundings more easily by walking. I love discovering new places by foot. To put on good shoes, hang the camera from my shoulder and just walk ahead without any specific goal. I have stumbled upon some of my best cafés, bookstores, markets and parks this way. Yet, there’s something comforting in taking the same walk again and again, following the shifts in the weather, the light and the chancing of the seasons. As regards the surroundings, I’m omnivorous – I enjoy strolls in the city as well as in the forest. Choosing freely though, I prefer never ending beaches and cliffs. Sometimes I need the impulses from the city, whereas I sometimes need to get to somewhere completely quiet except for the singing of the birds, to breath some fresh air.

Birds don’t sing – TV Girl