Gina Tandberg

________________________________

Kategori: Etter festen

NYTT ÅR

_14_005232016 ble året jeg:

Leste flere bøker en noensinne.

Var Ester Nilsson.

Var konstant blakk.

Oppdaget søsterskapets styrke og hvor fantastiske personer jeg kjenner._8a_00065

Løp et helt halvmaraton.

Hadde en svart sommer.

Så på fotball.

Lagde en haug nye spillelister på Spotify.

Hørte på Veronica, Håkan og Kent.

Var i København, München, Friedrichshafen, Konstanz, Basel, Wismar.

_7a_00198

Endelig kom meg til Louisiana igjen.

Kvittet meg med halvparten av tingene jeg eier.

Var usigelig lykkelig og bunnløst fortvilet.

Skrev et kapittel i en helt ekte bok. Fikk betalt for å skrive.

11a_00062

I 2017 skal jeg:

Gjøre alle de tingene jeg egentlig ikke tør, fullføre masteren og bli arbeidssøker, flytte på meg, synge karaoke, dra på flere turer, bry meg mindre om hva andre synes, skrive mer mer mer, ta mindre skit, begynne å blogge igjen.

__8_00065

BERLINER WINTER

_14_00523_15_00522_16_00521_17_00520_19_00518_20_00517_22_00515_27_00510_28_00509_30_00507_32_00027_33_00026_34_00025_35_00024

Jeg har tilbrakt mange av mine lykkeligste, men også ulykkeligste øyeblikk rekende gatelangs i Berlin. Jeg har gått på kryss og tvers av byen på alle tider av året, i alt slags vær, med alt slags humør. Traskende over festerester, klatrende opp på de fleste høyder, leende av rappkjeftede budskap på vegger og tak, spontant til venstre eller høyre, drømmende blant forlatte bygninger, løpende på stier i skogen, melankolsk på endeløse kirkegårder, barnslig begeistret i snøen, gråtende i folketommer gater, smilende til de vakre fasadene, måpende over hvordan denne byen aldri slutter å finne opp seg selv, finne opp meg på nytt og på nytt.

 

ETTER FESTEN

_12_00025__2_00035 __3_00034 __5_00032

Lenge gjorde kvelder med deprimert. Om morgenen var verden frisk, klar og åpen. Om kvelden var den blitt et mørkt og kaldt sted. Et sted med høye stemmer og lange skygger. Stive sko, tunge kropper og uoppfylte drømmer. Jeg hatet følelsen som oppsto når alle gjestene var dratt. Når det bare var kakesmuler, krøllete servietter og brutte løfter igjen. Gåturen i regnet til en mørkt og kald leilighet. Den akutte melankolien hver søndagskveld, som om kroppen og hodet sørget over helgen som døde vekk. Det jeg fryktet aller mest: følelsen av altoppslukende tomhet. Ikke nødvendigvis alene, men alltid bunnløs ensomhet.

Men etter hvert lærte jeg meg å bli glad i denne tomheten, dette mellomrommet mellom to ting. Som kunne fylles med de dypeste tankene, de største lengslene, bunnløse tekopper, eller bare en enkel glede: knekkebrød med gulost. Luksusen ved å sitte oppe en ekstra time, eller bare fem minutter til, drikke en kopp te til, se ut av vinduet, kanskje det regner utenfor, eller solen er på vei opp. Når alt er sagt og gjort og du kan legge deg, men blir sittende oppe litt til og bare kjenne på rommet i all ting. Den spesielle roen mens kroppen venter på trettheten. Ikke lykke, men tilfredshet. Letthet på grensen til likegyldighet. Når det ikke spiller noen rolle hva klokken er, og alt kan vente og det ordner seg. Min beste time i døgnet.