Gina Tandberg

________________________________

Kategori: Escape

COFFEE BREAK AT THE WINCKELMANN-INSTITUT

06-01-2017-no-506-01-2017-no-606-01-2017-no-706-01-2017-no-306-01-2017-no-406-01-2017-no-106-01-2017-no-2

På fredag for en uke siden møtte jeg lillekusina for kaffepause fra masterskrivinga på biblioteket. Vi møttes ved det arkeologiske fakultetet for å gå på utforskning der. Jeg hadde en følelse av at vi kom til å finne noe fint, og opp en trapp fant vi Winckelmann-instituttet og en svær sal med røde vegger og skulpturer. Herreminhatt, Humboldt-Universitetet slutter aldri å overraske. Det var en liten Laokoon-utstilling med bilder og tekster. Går man nærme skulpurene ser man at de er støpt, men er jo allikevel ganske fine å se på. Og det var fredag ettermiddag og ikke en sjel å se. Så da kunne vi ta på skulpturene og danse litt over gulvet før vi måtte tilbake til hverdagen. Så bra avbrekk!

(Den nougatfargede fløyelsjakka er mammas gamle som jeg fant i kottet og annekterte umiddelbart – Jeg ELSKER den)

 

NATURAL HABITAT

2. juledag tok jeg med meg lillekusina på en av mine favorittgåturer. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har gått her langs svaberget i all slags vær og alle slags livsfaser og stemninger og humør. Langs disse svabergene, med vinden ruskende i håret og sjøluft i lungene er jeg kanskje alle mest meg selv, det vil si, aller minst bevisst på min egen eksistens. Jeg bare lar føttene gå og tankene surre. Om jeg har et naturlig habitat, så må det være på disse svabergene der Oslofjorden er på sitt smaleste, der vinden sjeldent er for sterk og solen noen ganger steker på sommerettermiddager og det er glatt når det regner.

2453617Jeg hadde på meg min røffeste nye olabukse fra Levi’s, bootsa fra Stockholm Design Group og mammas gamle jakke som jeg fant da jeg rotet i skapet. Ja, og gullskrimrende neglelakk fra OPI. Bildene er tatt av kusina Larah (Er hun ikke flink?).

On the 2nd day of Christmas, I went for one of my favourite walks with my cousin Larah.

SMULTRONSTÄLLE

35a_0109634a_0109733a_0109832a_0109931a_0110029a_0110220a_0111121a_0111022a_0110926a_0110527a_0110428a_0110318a_0111317a_01114

Min sommerparadisfavoritt herfra til månen.

SOMMER I SYD

_3A_00202_5A_00200_6A_0019921A_0018420A_0018510A_0019512A_0019313A_0019214A_0019115A_0019016A_0018917A_0018818A_0018732A_0017333A_0017234A_0017136A_00169

Sommer i München/Konstanz/Bregenz/Basel.

U.U: FLUGPLATZ SCHÖNWALDE

29A_00081_15_00058_16_00057_17_00056_23_00050_24_00049_25_00048_26_00047_29_00044_30_0004317A_0009318A_0009219A_0009121A_0008926A_0008422A_0008827A_0008324A_0008628A_0008212A_00061_31_0004216A_00094_13_00060Endelig kom jeg meg ut på urban utforskning igjen. Fikk krype og klatre og hoppe. Ble litt redd av villsvin med unger, men ikke like redd som de andre. Ikke helt fornøyd med det fotografiske resultatet. Overbevist om at jeg trenger en synstest. Men moro var det lell.

LYS

_31_00506_33_00504_34_00503_37_00500_32_00505_36_00501_35_00502

Fredagen for to uker siden var jeg i Grunewald igjen, og det var så vakkert at jeg nesten mistet pusten. Klar luft, knasende snø under føttene, frost på trærne, lyset – åh lyset. Grunewald og jeg finner alltid tilbake til hverandre, men hver gang er vi blitt litt forandret. Jeg finner mine gamle jeg igjen på forskjellige steder i skogen. På den breden stien er jeg erasmusstudent og spinnvill, rundt Teufelssee er jeg så forelsket at jeg ikke får puste, på vei opp Teufelseberg er jeg uredd og full av faen, på Drachenberg er jeg knust i tusen biter, på de små stiene tilbake er jeg eldre, klokere. Jeg er et fasedyr, en evig forskyvning. Og i Grunewald finnes splinter som utgjør et ungt voksent liv.

GRUNEWALD – HØST

_20_00077_21_00078_23_00080_25_00082_26_00083_27_00084_28_00085

Høsten gikk så fort. Men fikk fikk til en høstspasertur i Grunewald. Et must.

A CZECH SUMMER B&W

AA014 AA015 AA016 AA019 AA021 AA024 AA025 AA026 AA027 AA028 AA029

AA033AA031

AA030

The spontaneous travels always turn out to be the best. Like this summer, when me and my little brother decided to just leave all the organizing stuff behind for a week, packed our bags and booked train tickets to Bad Schandau. Hiking for three days, biking for two, followed by a day and a half in Prague turned out to be a great idea. Although we hadn’t even planned that much up front. Sitting in an apartment in Neukölln looking back on the pictures while wearing three layers of wool and drinking ginger tea, it feels so long ago. The heat, the wasps, the physical intensity.

But also the impressive landscapes, the tiny villages, the nannies hanging out their laundry in their underwear. The delight of finally reaching the top of a rocky hill to enjoy the view. Of drinking cold beer with the locals in the evening after hiking for eight hours. Of swimming in the ice cold stream in to chill our swollen feet in the evening. Hitch-hiking for the first time in our lives (with cute German climbers). Encountering the local scout group, whereupon my brother, to my amusement, exclaimed “you know you are far away from any civilisation when you meet the local scouts”. They actually looked more surprised to see us, than we to see them. Drinking ten litres of Dobravoda a day and stopping to pee every ten minutes. Biking along the Elbe, passing abandoned houses and factories.

Pushing a bike up a mountain in the forest with only a small path while laughing at the absurdity of spending the summer holiday pushing bikes up mountains somewhere in the Czech Republic. Then laughing at the locals staring at us when we suddenly came of out nowhere on bikes, buying fourteen litres of water at the local kiosk, where there had been no tourists since that Danish guy got lost there in -97. Eating pizza from the microwave at a brown football pub with the locals, after being to hungry and tired, we could cry, but chose to laugh at the sound of the microwave in the only place to get something to eat for miles.

Sailing down an 8 km long downhill side just as the sun set, realizing what altitudes we had actually biked up earlier that day. Laughing at my brothers two t-shirts and three boxers, which stank more and more everyday. Laughing at the ridiculous amount of sweet things in Czech super markets (“There just is no word for sugar in the Czech republic you see”). Laughing until we cried at the sign “Novly Svet”, when being so sweaty like we didn’t imagine possible. Walking around in stunning, though boiling Prague, trying to escape the tourists, the wasps, the heat, the smell of my brothers stinky t-shirts (the underwear I won’t even mention). Then stumbling upon Kafkas grave as a perfect ending of a perfect spontaneous trip.

A CZECH SUMMER IN COLOURS

_17_00020 _18_00019 _19_00018 _20_00017 _21_00016 _23_00014 _26_00011 _27_00010 _29_00008 _31_00006 _32_00005 _33_00004 _34_00003

SUFFOLK

_15_00131_18_00128 _17_00129   _14_00132_19_00127 _20_00126 _22_00124 _23_00123 _24_00122 _25_00121 _26_00120

I det øyeblikket jeg flyttet vekk fra havet, visste jeg hva det var å savne det. Badehavet med barn i om sommeren, havet å padle på, å stupe ut i etter en løpetur, å dyppe tåa i, å stå i til knærne, til navlen, suge magen inn når bølgene kommer, for å utsette møtet så lenge som mulig, havet som drypper av håret mitt og ned på boka foran meg, havet som blank flate i det fjerne, havet å se utover når hodet er tett, havet som ligger gjemt bak tåka nesten hele vinteren, havet som tar i mot alt, havet å speile humøret i, lyden, lukten, følelsen av havet. Aller vakrest er havet om høsten, helst det åpne havet, med grå bølger som slår og slår, som gir meg sterkt hjerte og smale øyne. Havet er aldri likt. Jeg er aldri lik ved havet. Da vi var i England insisterte jeg på å kjøre til havet. De pastellfargede husene, lukten av fish’n chips, folketomme strender, tusen rullestein, aggressive måker, forlatte oljerigger, fiskebåtene trukket opp på land, fargerikt garn, naust med avflassa maling. Suffolk er akkurat som du tror du er. Men det jeg ikke var forberedt på var lyset. Det helt spesielle, flate lyset, himmelen som gikk umerkelig over i havet. Lyset som verken jeg eller kameraet visste hva vi skulle gjøre med. Det gjorde at havhjertet mitt gjorde et ekstra hopp.