Gina Tandberg

________________________________

Kategori: Berlin

whY?

2016-12016-32016-22016-42016-62016-92016-72016-82016-5Det er så mye snakk om å si ja og nei, om man er et ja- eller nei-menneske. Om at man skal bli flinkere til å si nei, etter at alle lærte å si ja. Et ord jeg imidlertid synes er mer interessant og skal bli flinkere til å bruke i 2017 er «hvorfor». Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor skal jeg gjøre sånn og ikke sånn? Hvorfor kan ikke jeg gjøre det? Hvorfor kjennes ikke dette greit? Hvorfor kjenner jeg sånn nå? Hvorfor gir jeg den jeg elsker så mye at jeg ender opp med å såre meg selv? Hvorfor tar jeg alltid skylden? Hvorfor (ikke) stoppe nå?

There is so much talk about saying yes and no. Are you a yes- or a no-kind of person? How to get better at saying no, after everyone started saying yes. A word which I find much more interesting and which I’m going to get better at using in 2017 is «why». Why am I doing this? Why should I be doing this instead of that? Why can’t I do that? Why doesn’t this feel ok? Why am I feeling like this right now? Why do I always give the person I love so much I end up hurting myself? Why do I always take the blame? Why (not) stop now? 

Photos: the always smashable Larah Leege 

Reklamer

COFFEE BREAK AT THE WINCKELMANN-INSTITUT

06-01-2017-no-506-01-2017-no-606-01-2017-no-706-01-2017-no-306-01-2017-no-406-01-2017-no-106-01-2017-no-2

På fredag for en uke siden møtte jeg lillekusina for kaffepause fra masterskrivinga på biblioteket. Vi møttes ved det arkeologiske fakultetet for å gå på utforskning der. Jeg hadde en følelse av at vi kom til å finne noe fint, og opp en trapp fant vi Winckelmann-instituttet og en svær sal med røde vegger og skulpturer. Herreminhatt, Humboldt-Universitetet slutter aldri å overraske. Det var en liten Laokoon-utstilling med bilder og tekster. Går man nærme skulpurene ser man at de er støpt, men er jo allikevel ganske fine å se på. Og det var fredag ettermiddag og ikke en sjel å se. Så da kunne vi ta på skulpturene og danse litt over gulvet før vi måtte tilbake til hverdagen. Så bra avbrekk!

(Den nougatfargede fløyelsjakka er mammas gamle som jeg fant i kottet og annekterte umiddelbart – Jeg ELSKER den)

 

NYTT ÅR

_14_005232016 ble året jeg:

Leste flere bøker en noensinne.

Var Ester Nilsson.

Var konstant blakk.

Oppdaget søsterskapets styrke og hvor fantastiske personer jeg kjenner._8a_00065

Løp et helt halvmaraton.

Hadde en svart sommer.

Så på fotball.

Lagde en haug nye spillelister på Spotify.

Hørte på Veronica, Håkan og Kent.

Var i København, München, Friedrichshafen, Konstanz, Basel, Wismar.

_7a_00198

Endelig kom meg til Louisiana igjen.

Kvittet meg med halvparten av tingene jeg eier.

Var usigelig lykkelig og bunnløst fortvilet.

Skrev et kapittel i en helt ekte bok. Fikk betalt for å skrive.

11a_00062

I 2017 skal jeg:

Gjøre alle de tingene jeg egentlig ikke tør, fullføre masteren og bli arbeidssøker, flytte på meg, synge karaoke, dra på flere turer, bry meg mindre om hva andre synes, skrive mer mer mer, ta mindre skit, begynne å blogge igjen.

__8_00065

SÅPEBOBLESOMMER

32A_00078_4A_00069_2A_00071 - versjon 2_3A_00070_5A_00068_33_0004010A_0006311A_00062Berlinsommer – Bysommer – Ølsommer – Løpesommer – Svettesommer – Syklesommer – Badesommer – Andrasommer – Musikksommer – Svensk sommer – Drømmesommer – Markedsommer – Håpesommer – Såpeboblesommer

BERLINER WINTER

_14_00523_15_00522_16_00521_17_00520_19_00518_20_00517_22_00515_27_00510_28_00509_30_00507_32_00027_33_00026_34_00025_35_00024

Jeg har tilbrakt mange av mine lykkeligste, men også ulykkeligste øyeblikk rekende gatelangs i Berlin. Jeg har gått på kryss og tvers av byen på alle tider av året, i alt slags vær, med alt slags humør. Traskende over festerester, klatrende opp på de fleste høyder, leende av rappkjeftede budskap på vegger og tak, spontant til venstre eller høyre, drømmende blant forlatte bygninger, løpende på stier i skogen, melankolsk på endeløse kirkegårder, barnslig begeistret i snøen, gråtende i folketommer gater, smilende til de vakre fasadene, måpende over hvordan denne byen aldri slutter å finne opp seg selv, finne opp meg på nytt og på nytt.

 

LYS

_31_00506_33_00504_34_00503_37_00500_32_00505_36_00501_35_00502

Fredagen for to uker siden var jeg i Grunewald igjen, og det var så vakkert at jeg nesten mistet pusten. Klar luft, knasende snø under føttene, frost på trærne, lyset – åh lyset. Grunewald og jeg finner alltid tilbake til hverandre, men hver gang er vi blitt litt forandret. Jeg finner mine gamle jeg igjen på forskjellige steder i skogen. På den breden stien er jeg erasmusstudent og spinnvill, rundt Teufelssee er jeg så forelsket at jeg ikke får puste, på vei opp Teufelseberg er jeg uredd og full av faen, på Drachenberg er jeg knust i tusen biter, på de små stiene tilbake er jeg eldre, klokere. Jeg er et fasedyr, en evig forskyvning. Og i Grunewald finnes splinter som utgjør et ungt voksent liv.

GRUNEWALD – HØST

_20_00077_21_00078_23_00080_25_00082_26_00083_27_00084_28_00085

Høsten gikk så fort. Men fikk fikk til en høstspasertur i Grunewald. Et must.