LESEHISTORIER

En bok jeg lenge har tenkt å anbefale, men som jeg har lest stykkevis og delt, dratt ut i det lengste med å lese ut, og som jeg derfor først nå nettopp ble ferdig med, er tekstsamlingen Lesehistorier. Boken ble utgitt på Flamme i høst og er en samling bidrag fra 48 ulike litteraturpersonligheter, samlet under ledelse av redaktør Nils-Øivind Haagensen. Den er en oppfølger til Skrivehistorier som kom ut i 2015, hvorav en stor del av forfatterne dukker opp i begge bøkene.

Og nå har det seg altså sånn at jeg ble spurt om jeg ville delta med en tekst i samlingen, og det ville jeg jo. Og etter å ha vridd hjernen og skjøvet det foran meg og nesten gitt opp, skrev jeg på en sjukt pretansiøs essayistisk tekst om lesningens vesen med utgangspunkt i min egen leseliste. Jeg skrev den teksten ganske kjapt i forsommerforelskelsesrusen i mai i fjor, og tenkte ikke så mye mer på det. Og det kan altså hende at jeg har måttet gjemme ansiktet i hendene i ettertid, når jeg har skjønt hvilket selskap jeg står i. Men uansett hvor ubehagelig det noen ganger er å lese egne tekster, er følelsen av å stå med en bok mellom hendene og se sitt eget navn, sine egne ord på trykk ubetalelig.

fullsizerender

Men boken er altså et skikkelig skattekammer av inspirasjon, refleksjon og tankevekkere. Alle tekstene tar utgangspunkt i lesning, men spenner overraskende vidt i tone og innhold. Tekstene er korte (noen bare på én side), men nettopp dette gjør denne boken så sprengfull av kreativitet, begeistring og potensial for egne tankerekker. Det er som endeløs rekke småretter, man rekker ikke å bli lei av den ene smaken før den neste kommer. Jeg både lo høyt og gråt som en stri foss. Det er så mange å nevne, men de tekstene som gjorde aller størst inntrykk var nok:

Pedro Carmona-Alvarez om tospråklighet og sprengkraften som ligger i språket. Om å si ”kukk” istedenfor ”lastebil” og ikke ha språket for å fortelle om avkappede hender og halshugging. Om hvordan nettopp lesningen kan gi deg et språk og en identitet. Om at det å stå utenfor språket gir en egen bevissthet om dets vesen og nyanser, og om ens egen tunges utilstrekkelighet. Jeg er så fascinert av fenomenet forfattere som ikke skriver på sitt eget morsmål.

Rune Belsviks tekst om savnet og Gunnar Lunde. Denne får meg til å strigråte, og jeg må lese den tre ganger gjennom. Belsvik skriver om savnet som ”uler mørkt og stilt under tankane”. At han følger etter hun han elsker inn på biblioteket og låner med seg hele stabelen med bøker hun akkurat hadde levert tilbake. Om trøsten som ligger i bøker, som kjennes ut som en hemmelig forbindelse. ”Ho gjekk der ho ville. Vi kunne berre vera vitne til det. Vita at ho fanst, men at ho ikkje fanst der vi var. Saknet sakna og dreiv på med si ustoppelige gransking og søking og leiting etter det aller minste håp. Ein verk og eit ul under tankane”. Så fint.

fullsizerender-2

Espen Søbyes lange og sprenglærde tekst med navnet ”den gule boka” med utgangspunkt i Erich Auerbachs og Martin Hellwegs brevkorrespondanse får meg til å overveie en akademisk karriere på ny. Å skifte mastertema til noe mindre moderne og mer teoritungt. Jeg liker spesielt ideen om at feil bok alltid faller ut av hylla når du egentlig skal ta ut en annen. Om at man blir blaende i den og går seg bort i tankerekker man ikke kommer ut av før måneder senere.

Tine-Jarmila Sirs poetiske tekst om en bok som lærer henne å overleve, igjen og igjen:

 

Jeg har mistet fotfestet

før

jeg har mistet

forstanden

’På ett sekund gikk ansiktet ditt i oppløsning.’

jeg har leita meg gjennom

menn

alkohol

terapeuter og

piller har jeg

tatt

for mange av

når jeg har fått

mørket kastet i

fanget

og jeg sitter der med alt jeg har igjen

meg selv

i en bok

Édouard Levé

Selvmord

og jeg tenker det er ikke så ille

å dø

fullsizerender-3

Og Helge Torvunds korte surrelastiske tekst om at han er alle når han leser får meg til å le høyt, fulgt et av medfølende åååå: ”Eg er eit russisk kjellarmenneske. Eg er kvalm, og eg fell. Mitt namn er Mysjkin, Ubu, Götz, Mersault og Alf Buestreng. Eg lever tusen liv, og eg kryp insektaktig fram under senga og kviskrar: ’Galskap, sygdom! Illusjon!’.

Hovedinntrykket jeg sitter igjen med er at lesning sørenmeg er grensesprenging. At det er en revolusjonær akt å stenge verden ute, la den skitne oppvasken stå, ikke svare alle som maser. At jeg skal plukke opp den øverste boka i stabelen ved siden av senga. Nu genast.

 

Reklamer