ETTER FESTEN

av Gina Tandberg

_12_00025__2_00035 __3_00034 __5_00032

Lenge gjorde kvelder med deprimert. Om morgenen var verden frisk, klar og åpen. Om kvelden var den blitt et mørkt og kaldt sted. Et sted med høye stemmer og lange skygger. Stive sko, tunge kropper og uoppfylte drømmer. Jeg hatet følelsen som oppsto når alle gjestene var dratt. Når det bare var kakesmuler, krøllete servietter og brutte løfter igjen. Gåturen i regnet til en mørkt og kald leilighet. Den akutte melankolien hver søndagskveld, som om kroppen og hodet sørget over helgen som døde vekk. Det jeg fryktet aller mest: følelsen av altoppslukende tomhet. Ikke nødvendigvis alene, men alltid bunnløs ensomhet.

Men etter hvert lærte jeg meg å bli glad i denne tomheten, dette mellomrommet mellom to ting. Som kunne fylles med de dypeste tankene, de største lengslene, bunnløse tekopper, eller bare en enkel glede: knekkebrød med gulost. Luksusen ved å sitte oppe en ekstra time, eller bare fem minutter til, drikke en kopp te til, se ut av vinduet, kanskje det regner utenfor, eller solen er på vei opp. Når alt er sagt og gjort og du kan legge deg, men blir sittende oppe litt til og bare kjenne på rommet i all ting. Den spesielle roen mens kroppen venter på trettheten. Ikke lykke, men tilfredshet. Letthet på grensen til likegyldighet. Når det ikke spiller noen rolle hva klokken er, og alt kan vente og det ordner seg. Min beste time i døgnet.

Reklamer