SUFFOLK

av Gina Tandberg

_15_00131_18_00128 _17_00129   _14_00132_19_00127 _20_00126 _22_00124 _23_00123 _24_00122 _25_00121 _26_00120

I det øyeblikket jeg flyttet vekk fra havet, visste jeg hva det var å savne det. Badehavet med barn i om sommeren, havet å padle på, å stupe ut i etter en løpetur, å dyppe tåa i, å stå i til knærne, til navlen, suge magen inn når bølgene kommer, for å utsette møtet så lenge som mulig, havet som drypper av håret mitt og ned på boka foran meg, havet som blank flate i det fjerne, havet å se utover når hodet er tett, havet som ligger gjemt bak tåka nesten hele vinteren, havet som tar i mot alt, havet å speile humøret i, lyden, lukten, følelsen av havet. Aller vakrest er havet om høsten, helst det åpne havet, med grå bølger som slår og slår, som gir meg sterkt hjerte og smale øyne. Havet er aldri likt. Jeg er aldri lik ved havet. Da vi var i England insisterte jeg på å kjøre til havet. De pastellfargede husene, lukten av fish’n chips, folketomme strender, tusen rullestein, aggressive måker, forlatte oljerigger, fiskebåtene trukket opp på land, fargerikt garn, naust med avflassa maling. Suffolk er akkurat som du tror du er. Men det jeg ikke var forberedt på var lyset. Det helt spesielle, flate lyset, himmelen som gikk umerkelig over i havet. Lyset som verken jeg eller kameraet visste hva vi skulle gjøre med. Det gjorde at havhjertet mitt gjorde et ekstra hopp.

Reklamer