HØSTEN VAR EN DEILIG ROMANSE

av Gina Tandberg

DSC_0482

DSC_0065

DSC_0067

DSC_0249

DSC_0254

DSC_0259

DSC_0264

DSC_0267

DSC_0271

DSC_0474

DSC_0503

Fra de første dragene av kald, klar luft, fra de aller første gule og røde bladene. Som et bud om det som skulle komme. Det uungåelige. Det vi alle ventet på. Jeg gikk lenge og sitret, lengtet etter å kaste meg inn i en heftig romanse, la den trenge gjennom meg, la den fylle munn og nese og lunger. Bladene ble litt gulere for hver dag og mitt begjær vokste i takt. Til det fikk sitt utløp i en eksplosjon av farger. Knistrende solskinn, knasende blader. Vi glødet om kapp, min kjære og jeg. Jeg ville ikke sitte inne og lese, jeg ville bare ut ut ut og gå. Gå i gatene, langs kanalen, i skogen, ved innsjøen. Jeg var besatt av en kjærlighet jeg visste var forgjengelig. Men desto heftigere krevde jeg å utforske hele dens spektrum. Jeg klamret meg til den, som det siste bladet til grenen. Men som alle romanser, falmet også denne. Jeg burde ha ant det da jeg så det ene bladet slippe etter det andre. Til det ikke var flere igjen. Til de svarte grenene sto igjen som en gravstein over det som ikke lenger var. Men min sørgetid ble kort. Nå står desember for døren og det bobler allerede i magen.

_____________________________________________________________________________________________________

From the very first draughts of cold, sharp air, from the first yellow and red leaves. Like a message of what was to come. Of the inevitable. Of that, which we all waited for. For a long time, I longed and trembled. Longed to toss myself into an intense romance, let it pierce me, let it fill mouth and nose and lungs. The leaves more yellow every day, my desire grew accordingly. Until, finally, its crescendo in an explosion of colours. Dazzling Sunshine, crisp leaves. We glowed competing, my beloved and I. I didn’t want to sit in and read, I just wanted to go out out out and walk. Walk in the streets, by the canal, in the woods and by the lake. I was obsessed with a love I knew was ephemeral. But all the more I fiercely wanted to explore its whole spectrum. I clung to it, like the last leaf to the branch. But like all romances, this one was also to fade. I should have been able to foresee it as the one leaf after the other let go. Until there was none left. Until the black branches stood as a tombstone over what was lost. But my wailing was short. Now, December is just around the corner and it already simmers in the pit of my belly.

Reklamer