KONTRASTENES BY

av Gina Tandberg

DSC_0181

DSC_0122

DSC_0123

DSC_0206

DSC_0213

DSC_0212

Noe av det som gjør Berlin så tiltrekkende er byens kontraster. Med kontraster tenker jeg først og fremst på uensartede elementer som når de føres sammen understreker hverandres forskjellighet. For det er først i møte med noe annet at en tings egenart kommer frem, og det er først i møte med andre at vi får vår identitet. Delvis gjennom likhet, dvs. identifikasjon, men enda oftere gjennom avstanden som oppstår. Vi definerer oss gjennom hvem/hva vi nettopp ikke er. Samtidig er denne (negative) identiteten ikke fastsatt en gang for alle, men endrer seg etter hva den sammenlignes med, og det er nettopp dette som gjør spillet med kontraster så fengslende. Når kontrasterende elementer settes opp mot hverandre oppstår det noe nytt, noe mer enn det som finnes i de enkelte elementene sett for seg alene. Kontrasterende elementer latterliggjør hverandres tilkortkommenhet, og samtidig oppleves kontraster ofte som rørende. Kanskje gjennom skjørheten de representerer. Eller fordi de speiler følelsen av ens egen spaltethet. Berlin er så vennlig, åpen og tolerant og på samme tid så beintøff, så nådeløs. Den er så kul og innovativ og samtidig så smakløs og grusomt tacky. Her finnes vakre bygninger sprayet ned av graffiti, nye og gamle hus side om side, en-euro-butikker og økologiske grønnsaksmarkeder, grønne parker og asfaltjungel, roser og hundeskitt. Denne byen gjør meg spysjuk og mo i knærne på samme tid.

¬____________________________________________________________________________________________________

One of the things which makes Berlin the most appealing, is its contrasts. By contrasts, I first and foremost mean heterogeneous elements, which, when being brought together, emphasize each others difference. It’s not until encountering another object, that an objects character is made clear, it’s first when encountering others, that our own identity occurs. Partly through the identification with something similar, but more often through the gap which is being generated. We define ourselves through that, which we are not. Still, this (negative) identity is not something to be determined once and for all, but changes, depending on what it’s being compared to. And this is what makes contrasts so compelling. When contrasting elements are brought together, something new comes into being, something which is not to be found in each part alone. Contrasting elements ridicule each others shortcomings, and while this is true, contrasts tend to move us. Maybe through the brittleness which they represent. Or because they mirror the feeling of ones own dividedness. Berlin is so friendly, open and tolerant, yet so tough and brutal. It is so cool and inventing, and still so tasteless and terribly tacky. There are beautiful buildings covered in graffiti, new and old houses side by side, one euro shops and ecological fruit markets, green parks and asphalt jungles, roses and dog-shit. This city makes me want to puke and makes my knees all weak at the same time.

Schwarz zu blau – Peter Fox

Reklamer