I AM VERY FOND OF WALKING

av Gina Tandberg

DSC_0171

DSC_0218

DSC_0220

DSC_0221

DSC_0225

DSC_0088

DSC_0108

DSC_0090

Er det én ting som forbinder meg med Elizabeth Bennet, så er det forkjærligheten for å gå. Jeg går tur nesten hver dag, gjerne flere ganger om dagen. Gåing er den beste måten å lufte hodet på, og det er mens jeg går at de beste ideene og de lureste tankene kommer. Ikke når jeg setter meg ned for å tenke dem, men når jeg avleder hjernen med andre oppgaver, andre inntrykk. Jeg er av den overbevisning at gåing kan løse nesten enhver større eller mindre personlige floke. Vondt i hodet, rastløshet, energiløshet, ubesluttsomhet, nervøsitet, skrivesperre, vondt i magen, vondt i hjertet, sinne, dårlig humør, sorg, overveldelse, tomhet. Jeg kan nesten ikke komme på noe som gåing ikke hjelper mot, kanskje med unntak av dårlige knær – selv kreft har påvist positiv virkning av moderat bevegelse. Mest av alt gir gåturer meg en indre klarhet. Jeg kommer i kontakt med verden og med meg selv. Det er noe betryggende i å sette den ene foten foran den andre, en fot alltid i berøring med bakken.

Helst går jeg fort. Jeg bare lar bena lange ut av seg selv, og det tar ikke lang tid før ting begynner å falle på plass. Jeg liker også å løpe, pushe på og tømme hjernen for alt annet, men gåing er rekreativt på en annen måte. Jeg tar lettere inn impulser utenfra når jeg går. Jeg elsker å oppdage nye steder til fots. Ta på meg gode sko, henge kameraet rundt skulderen og gå avgårde uten noe spesielt mål. Jeg har kommet over noen av mine aller beste kafeer, bokbutikker, markeder og parker på den måten. Samtidig er det noe beroligende i å gå den samme runden igjen å igjen. Været, lyset og ikke minst årstidene som glir over og avløser hverandre. Når det gjelder turomgivelsene er jeg altetende – jeg trives like godt i byen som i skogen. Men kan jeg velge, går jeg aller helst på svaberg og eviglange sandstrender. Noen ganger trenger jeg impulsene byen gir meg, andre ganger trenger jeg å komme meg ut, til et sted der man ikke hører annet enn fuglesang og hvor man endelig kan trekke frisk luft.
¬_____________________________________________________________________________________________________

One thing I have in common with Elizabeth Bennet, is our fondness of walking. I take a walk at least once a day. Walking is the best way to clear the head. My best ideas and sharpest thoughts come to me while walking. Not when I actually sit down to think them, but when I distract my brain with other tasks, other impulses. I truly believe walking to have the potential of solving almost any personal tangle. Headache, restlessness, lack of energy, indecisiveness, worry, writer’s block, stomach ache, heart ache, anger, bad temper, sorrow, emptiness. I can almost not think of anything, which walking doesn’t to some extend cure, maybe with the exception of bad knees – even cancer has a proven positive effect of moderate movement. Most of all, walking gives me an inner clarity. I get in contact with the world and myself. There’s something comforting in putting the one foot in front of the other, one foot always touching the ground.

I prefer walking fast. I just let my legs do their work without thinking, and it never takes long until the pieces begin to fall into place. I love running too, to push and empty the head completely, but walking is nursing in a different way. I take in impulses from the surroundings more easily by walking. I love discovering new places by foot. To put on good shoes, hang the camera from my shoulder and just walk ahead without any specific goal. I have stumbled upon some of my best cafés, bookstores, markets and parks this way. Yet, there’s something comforting in taking the same walk again and again, following the shifts in the weather, the light and the chancing of the seasons. As regards the surroundings, I’m omnivorous – I enjoy strolls in the city as well as in the forest. Choosing freely though, I prefer never ending beaches and cliffs. Sometimes I need the impulses from the city, whereas I sometimes need to get to somewhere completely quiet except for the singing of the birds, to breath some fresh air.

Birds don’t sing – TV Girl

Reklamer