En oppklaring

av Gina Tandberg

Noen ganger bedriver man eksperimenter. Jeg skriver følelser. Jeg drar de ut etter halen og stifter de til papiret. De prøver å flykte. De lager grimaser til meg og gjør seg så avskyelige de bare kan. Jeg ser på de med forakt, men også med en mors kjærlighet.

Kanskje er jeg for beskjeden, kanskje overdriver jeg. Det jeg vil er å skrive bare én eneste ting som kjennes ekte. Hvis jeg klarer å treffe bare én eneste har jeg lykkes.

Idet jeg skriver gir jeg samtidig slipp. Slik er jeg allerede ferdig med akkurat den følelsen i det du betrakter den. Kanskje er den alt blitt visket ut, kanskje har den blitt større og mørkere på veien.

Men noen ganger må man ha rengjøring i sitt indre skap. I hjerneskapet og hjerteskapet. Noen ganger må man manne seg opp og se inn i det innerste mørket av seg selv. Noen ganger er det behov for å rydde ut tanker man har vokst fra. Kanskje har man allerede for lenge oppbevart følelser som har blitt for små for lengst. Som klemmer over magen og trykker over brystet og gjør det vanskelig å puste. Kanskje har man oversett noen fillete meninger under all kashmiren, alt glitteret.

Det å kjenne sine svakheter er aldri en svakhet. Noen ganger må man ta frem også de mindre flatterende minnene istedenfor å krølle de sammen til en ball bakerst i skapet til de begynner å lukte. Noen ganger må man tørre å se seg selv i øynene. Og si det er greit. Jeg tror man må være mindre redd for å bli dømt.

Kanskje prøver jeg å være et eksempel. Kanskje prøver jeg å skape en holdningsendring. Kanskje er det samfunnskritikk. Som en motvekt til falske smil, komponerte bilder og generell hykleri på Instagram, Facebook og Twitter. Kanskje er det bare en fase jeg går gjennom.

Uansett.
Jeg tror at alle har sine greier.
Jeg tror på det ektefølte.
Jeg tror ikke man skal dele alt. Bare det som utgjør en forskjell.
Jeg tror på ærlighet overfor seg selv.
Jeg tror man bør være forsiktig med å trekke konklusjoner om andre.

P.S! Jeg har det bra.

Reklamer