Til Irene

av Gina Tandberg

Til Irene

Jeg sluttet på jobben.
Jeg måtte nesten spy.
Fordi jeg hater å skuffe. Hater å si nei.
Men jeg angrer ikke.

Jeg er voksen nå, og det kjennes så bra.
Ingen kan bestemme hvem jeg skal være.
Jeg trenger ikke å gjøre noen til lags.

Jeg svarer ikke når telefonen ringer,
Jeg svarer ikke på meldinger.
Likevel blir jeg skuffet når jeg ikke får svar.
Jeg gråter av skuffelse når jeg får avslag på jobbsøknad etter jobbsøknad.
Det er det jeg er mest redd for i hele verden.
Avvisning.

Jeg hadde krise en kveld.
Det bunnet i følelsen av å ikke ha noen verdi.
Jeg sammenligner meg alltid.
Men det handler jo egentlig bare om meg.
Og at jeg fortsatt er liten og sårbar.

Jeg kan fortsatt ikke ta i mot et kompliment uten å tenke at det var beregnet på noen andre.

Jeg har funnet ut at jeg er feig.
Jeg har funnet ut at ingen ting kan stoppe meg.
Jeg rødmer fortsatt når jeg blir betatt av folk.
Men jeg liker å se folk rett i øynene.
Det får meg til å føle meg sterk.

Jeg drikker alkohol hver dag.
Men jeg danser ikke.
Jeg vil bare danse.
Jeg vil bare danse bli sett.
Jeg vil bare vite at jeg er den mest iøynefallende i rommet.

Jeg slettet tusen bilder.
Det føltes rett.
Jeg holdt på å slette alle spor av meg på nettet.
Men så tenkte jeg Irene.
Noen ganger er det lurt å sove på ting.
Mange netter.
Noen ganger er det bedre å hoppe i det.
Litt som å rive av et plaster.

Jeg bestemte meg for å pushe.
Det må gjøre vondt for at man skal komme seg videre.
Jeg ler når jeg ser glade barn.
Jeg må nesten gråte når jeg ser triste hunder på banen.
Det er fint å ha følelser.

Gina

Reklamer