Die fetten Jahre sind vorbei

av Gina Tandberg

500 kopi

Jeg er ikke et politisk dyr. Jeg har aldri gått i demonstrasjon, aldri i fakkeltog. Ikke en gang i rosetog har jeg gått. Min politiske aktivitet stopper ved valgurnene. Likevel har jeg alltid beundret folk med idealisme. Folk som ikke bare ”liker” noe på Facebook, men som mener noe og som er villige til å ofre noe for saken. I vår generasjon er det heller en sjeldenhet. Hipsteren med en ironisk distanse til alt har tatt over for den revolusjonære rebellen. Bare tenk på 68-erne, på hippiene, på punkerne. Hvor er de i dag? Her i Berlin finnes det riktignok en lang rekke alternative tiltak, men ingen enhetlig bevegelse som tidligere. RAFs ånd er for lengst død og begravet. Det er ingen avisartikler, ingen flygeblader, ingen offentlige bortføringer.

I den tyske filmen ”Die fetten Jahre sind vorbei” fra 2004 blir vi likevel vitne til at tre ungdommer bortfører en businessmann. De to kompisene og hobbyanarkistene Jan og Peter bor sammen i et Berlin-kollektiv. På fritiden bryter seg inn i luksusvillaer i den fornemme bydelen Zehlendorf. De stjeler imidlertid ingenting, da de ikke vil meske seg i kapitalismens skitne gevanter. De snur bare hele huset på hodet. På veggen etterlater de budskap som ”Die fetten Jahre sind vorbei” (De feite åra er over!) eller ”Sie haben zu viel Geld.” (”De har for mye penger!”), der målet er å spre frykt i de møblerte hjem.

Likevel kan de ikke leve så adskilt fra storkapitalistene som de gjerne skulle. Peters kjæreste Jule har ved et uhell kommet borti bilen til en rik businessmann, en Mercedes S-klasse som hun nå må jobbe dag og natt for å betale tilbake. Når Jule og Jan tilfeldigvis kommer over den rike jævelens Villa klarer de ikke å motstå fristelsen. Typisk nok kommer villaeieren plutselig kommer hjem fra ferie mens de raserer huset hans, og våre venner vet ingen annen råd enn å binde han fast med gaffateip, hive han i bilen, og stikke til en fjellhytte i Tirol.

”Jedes Herz ist eine revolutionäre Zelle” (”hvert hjerte er en revolusjonær celle”).
Den Østerrikske regissøren Hans Weingartners film minner mye om norske ”Mannen som elsket Yngve”, i innhold, så vel som i stil. Det er en lavbudsjettfilm om ungdom og idealisme, og en film mot det etablerte borgerskapet, forbrukersamfunnet og kapitalismen. Den tyske varianten er utelukkende filmet med et håndholdt kamera, som gir et vaklende, amatørmessig preg, noe som veldig godt passer til innholdet. Likevel er det ingen ensidig propaganderende film. Den viser også frem ungdommens tilkortkommenhet og deres manglende kontakt med virkeligheten.

I den litt absurde situasjonen i Tirol er det er de tre kidnapperne om virker aller mest himmelfalne. Det er tydelige at de ikke er trente for slike situasjoner, og det skapes fort splittelser de tre i mellom. Det viser seg også at den kidnappede businessmannen ikke er så arrogant som man skulle tro. Han har nemlig en fortid som 68er med fri flyt av gress og kjærlighet, noe som for alvor setter de tre rebellenes overbevisning på prøve. I møtet med eks-revolusjonæren, er det tydelig at de verken er så vågale eller så fri for moralske prinsipper som de innbiller seg.

På fjellhytten dannes et lite isolert og utopisk samfunn, et alternativ til kapitalismen i storbyen, der fattige og rike, unge og gamle, kapitalister og rebeller kan spille kort, spise middag og drikke vin i all vennskapelighet. De tre ungdommene gir mannen friere og friere tøyler, og han lover å ikke gå videre med saken, når de etter hvert vender nesa mot Berlin igjen. Men at virkeligheten ikke er annet enn et maskespill vet våre venner godt. Selv om de er unge og idealistiske, vet de godt at noen mennesker forandrer seg aldri.

die_fetten_jahre_sind_vorbei10

Reklamer