Kulturtips: Oh Boy

av Gina Tandberg

Et døgn i Berlin

oh-boy-1918871098001

Den tyske spillefilmen Oh Boy, som jeg var så heldig å se på kino her i Berlin i desember i fjor, er nå endelig kommet til Norge. Filmen skildrer Niko (Tom Schilling), en eksstudent i slutten av tyveårene, som etter å ha avbrutt jusstudiene for to år siden nå reker rundt uten mål og mening. Filmens handling er lagt til en dag og den påfølgende natten i hovedpersonens hjemby Berlin, og slik er Oh Boy ikke bare et bilde av en ung manns hvileløse ferd gjennom storbyen (et klart modernistisk element) men også et portrett av denne byen med alle sine kjennemerker, situasjoner og mennesker. Filmen er spilt inn i svart-hvitt, akkompagnert av slentrende jazzmusikk, men der er likevel et moderne Berlin som skildres, i alle sine sjarmerende uregelmessigheter.

På tross av at Niko ved filmens begynnelsen slår opp med kjæresten og opplever at faren, som ikke lenger vil finansiere den uambisiøse sønnens tidsfordriv, bryter med han, er ikke filmen preget av de store konfliktene. Den drives snarere fremover av Nikos mer eller mindre tilfeldige møte med ulike mennesker i en rekke episodeaktige scener. Niko er selv ikke noen aktiv skikkelse, men har likevel en egen evne til å ende opp i en rekke ubehagelige og småpinlige situasjoner. Det tragikomiske kommer for eksempel til uttrykk gjennom hans møte med en svært selskapssyke nabo som kommer innom med hjemmelagde kjøttboller, som han presser Niko til å smake på og som han med et mindre overbevisende ansiktsuttrykk skryter av, men som senere havner i porselensskålen. Eller når hans gamle klassevenninne Julika, andungen som har blitt til en svane, som en slags erstatning for alle årene som mobbeoffer vil ha ham til å si at han vil ligge med den lille tykke jenta når de plutselig befinner seg sammen på bartoalettet.

For ikke å snakke om hans møte med en særdeles usympatisk psykolog som tar fra ham førerkortet, etter å ha vridd og vendt på alt vår venn sier. Som for eksempel når han spør om han har drukket noe i dag, og som når Niko sier nei, spør han om han ikke en gang har drukket vann. Litt perpleks svarer han at han har drukket vann, hvorpå psykologen kommenterer ”Åja, så når jeg spør om De har drukket noe, tenker De automatisk på alkohol?”. Like uforglemmelig er scenen på kaffebaren, der han uforrettet forsøker å få en kopp helt alminnelig kaffe, mens ekspeditrisen prøver å prakke på han økologiske snurreboller og soyamelk. Ønske om en kopp kaffe er for øvrig hans eneste aktive agenda gjennom filmen, noe han – uten å røpe for mye – også lykkes med helt til slutt.

Filmen fungerer på tross av den episodeaktige oppbyggingen som en avsluttet helhet. Tom Schilling gjør en svært overbevisende jobb i rollen som Niko. Det er glimrende dialoger og ekte situasjonskomedie, uten at det blir for mye av det gode. Det er derimot nettopp en veldig fin balanse mellom komikk og tragiske elementer. Filmen tar også opp flere vanskelige, såre temaer, men forblir samtidig lett og uanstrengt. Som ved Nikos møte med den smårare gamle mannen i baren, som forteller ham hele historien om sin oppvekst under nazismen, og som senere på natten plutselig får et hjerteinfarkt, hvorpå Niko må bli med til sykehuset. Regissør Jan-Ole Gerster har i denne lille filmperlen klart å fange noe ekte og nært. Oh Boy skildrer når alt kommer til alt følelsen av ensomhet og å være fremmedgjort i sin egen by. Som Niko selv prøver å beskrive: ”Du vet når man har følelsen av at menneskene rundt en er så merkelige? Men når du tenker litt mer over saken, blir det klart for deg at det kanskje ikke er de andre, men du selv som er problemet”.

Reklamer