Høst.

av Gina Tandberg

DSC_0640

1. september bestemte høsten seg plutselig for at nå var det på tide at den meldte sin ankomst. Etter en lang og veldig klam sommer er vi enige om at det er vidunderlig med høst. Jeg liker høsten. Jeg tror det er fordi jeg har blitt eldre. Jeg liker den friske klare luften som gjør at hjernen våkner. Det kribler i magen og i beina, akkurat som jeg våkner etter en dvale jeg har gått inn i om sommeren for å spare strøm. Jeg har lyst til å løpe i alle fargene i skogen og kaste blader og være forelsket.

Jeg vil starte på nytt. Med ny moleskine og friskt mot. Jeg lager lister og planer for dagen, uka og måneden. Jeg har lyst til å bruke minutter og timer på kjøkkenet med nye oppskrifter på supper med ingefær, tomatpai, plommekake og høstgryter med kylling og eple. Og selv om jeg er blitt sørpeforkjølet når jeg egentlig skulle ut og erobre Berlin, gjør det ingenting når man kan ligge inne og drikke litervis med te og se på film og ha på seg strømpebukse og ullgenser og skjerf.

DSC_0272

Jeg skifter ut bekymringsfri sommermusikk med mørk melankolsk musikk. Musikk som røsker tak i hjerterota på en stillferdig eller skrikete måte. Denne gangen skal definitivt the National, Efterklang og James Blake med. Jeg blir sentimental og nostalgisk og hører på Antony and the Johnsons og ser gjennom gamle bilder, og prøver å huske hvordan det var da, gjenoppleve alt.

For et år siden da jeg var i Bergen og ble litt sjarmert, selv om jeg ikke ville innrømme det, fordi man bare kan være sammen med en by av gangen. Det regnet og jeg ville ikke være der. Jeg dro til Berlin og lot som jeg bodde der. Jeg fikk masse besøk og gikk på fjelltur og pustet klar luft, og det var egentlig litt fint å være lett høstdeprimert.

DSC_0016

DSC_0355

DSC_0158

DSC_0173

For to år siden, da jeg bodde i Grunewald og var das Mädchen mit dem Fahrrad. Jeg løp i Grunewald og løp til S-Bahnen og drakk øl eller Club Mate med vodka og snakket en blanding av norsk, tysk og engelsk og tullesnakket italiensk og lagde suppe og bakte knekkebrød. Jeg spise mange kilo geitost og dro på familiemiddager og satt på 186-bussen og hørte på Speech Debelle og hadde kanskje det beste året i mitt liv.

DSC_0581

DSC_0539

DSC_0397

DSC_0358

Nå er jeg tilbake, og det er høst og det er så fint og utrolig rart og litt vondt i hjertet.

Reklamer