Gina Tandberg

________________________________

whY?

2016-12016-32016-22016-42016-62016-92016-72016-82016-5Det er så mye snakk om å si ja og nei, om man er et ja- eller nei-menneske. Om at man skal bli flinkere til å si nei, etter at alle lærte å si ja. Et ord jeg imidlertid synes er mer interessant og skal bli flinkere til å bruke i 2017 er «hvorfor». Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor skal jeg gjøre sånn og ikke sånn? Hvorfor kan ikke jeg gjøre det? Hvorfor kjennes ikke dette greit? Hvorfor kjenner jeg sånn nå? Hvorfor gir jeg den jeg elsker så mye at jeg ender opp med å såre meg selv? Hvorfor tar jeg alltid skylden? Hvorfor (ikke) stoppe nå?

There is so much talk about saying yes and no. Are you a yes- or a no-kind of person? How to get better at saying no, after everyone started saying yes. A word which I find much more interesting and which I’m going to get better at using in 2017 is «why». Why am I doing this? Why should I be doing this instead of that? Why can’t I do that? Why doesn’t this feel ok? Why am I feeling like this right now? Why do I always give the person I love so much I end up hurting myself? Why do I always take the blame? Why (not) stop now? 

Photos: the always smashable Larah Leege 

Reklamer

LESEHISTORIER

En bok jeg lenge har tenkt å anbefale, men som jeg har lest stykkevis og delt, dratt ut i det lengste med å lese ut, og som jeg derfor først nå nettopp ble ferdig med, er tekstsamlingen Lesehistorier. Boken ble utgitt på Flamme i høst og er en samling bidrag fra 48 ulike litteraturpersonligheter, samlet under ledelse av redaktør Nils-Øivind Haagensen. Den er en oppfølger til Skrivehistorier som kom ut i 2015, hvorav en stor del av forfatterne dukker opp i begge bøkene.

Og nå har det seg altså sånn at jeg ble spurt om jeg ville delta med en tekst i samlingen, og det ville jeg jo. Og etter å ha vridd hjernen og skjøvet det foran meg og nesten gitt opp, skrev jeg på en sjukt pretansiøs essayistisk tekst om lesningens vesen med utgangspunkt i min egen leseliste. Jeg skrev den teksten ganske kjapt i forsommerforelskelsesrusen i mai i fjor, og tenkte ikke så mye mer på det. Og det kan altså hende at jeg har måttet gjemme ansiktet i hendene i ettertid, når jeg har skjønt hvilket selskap jeg står i. Men uansett hvor ubehagelig det noen ganger er å lese egne tekster, er følelsen av å stå med en bok mellom hendene og se sitt eget navn, sine egne ord på trykk ubetalelig.

fullsizerender

Men boken er altså et skikkelig skattekammer av inspirasjon, refleksjon og tankevekkere. Alle tekstene tar utgangspunkt i lesning, men spenner overraskende vidt i tone og innhold. Tekstene er korte (noen bare på én side), men nettopp dette gjør denne boken så sprengfull av kreativitet, begeistring og potensial for egne tankerekker. Det er som endeløs rekke småretter, man rekker ikke å bli lei av den ene smaken før den neste kommer. Jeg både lo høyt og gråt som en stri foss. Det er så mange å nevne, men de tekstene som gjorde aller størst inntrykk var nok:

Pedro Carmona-Alvarez om tospråklighet og sprengkraften som ligger i språket. Om å si ”kukk” istedenfor ”lastebil” og ikke ha språket for å fortelle om avkappede hender og halshugging. Om hvordan nettopp lesningen kan gi deg et språk og en identitet. Om at det å stå utenfor språket gir en egen bevissthet om dets vesen og nyanser, og om ens egen tunges utilstrekkelighet. Jeg er så fascinert av fenomenet forfattere som ikke skriver på sitt eget morsmål.

Rune Belsviks tekst om savnet og Gunnar Lunde. Denne får meg til å strigråte, og jeg må lese den tre ganger gjennom. Belsvik skriver om savnet som ”uler mørkt og stilt under tankane”. At han følger etter hun han elsker inn på biblioteket og låner med seg hele stabelen med bøker hun akkurat hadde levert tilbake. Om trøsten som ligger i bøker, som kjennes ut som en hemmelig forbindelse. ”Ho gjekk der ho ville. Vi kunne berre vera vitne til det. Vita at ho fanst, men at ho ikkje fanst der vi var. Saknet sakna og dreiv på med si ustoppelige gransking og søking og leiting etter det aller minste håp. Ein verk og eit ul under tankane”. Så fint.

fullsizerender-2

Espen Søbyes lange og sprenglærde tekst med navnet ”den gule boka” med utgangspunkt i Erich Auerbachs og Martin Hellwegs brevkorrespondanse får meg til å overveie en akademisk karriere på ny. Å skifte mastertema til noe mindre moderne og mer teoritungt. Jeg liker spesielt ideen om at feil bok alltid faller ut av hylla når du egentlig skal ta ut en annen. Om at man blir blaende i den og går seg bort i tankerekker man ikke kommer ut av før måneder senere.

Tine-Jarmila Sirs poetiske tekst om en bok som lærer henne å overleve, igjen og igjen:

 

Jeg har mistet fotfestet

før

jeg har mistet

forstanden

’På ett sekund gikk ansiktet ditt i oppløsning.’

jeg har leita meg gjennom

menn

alkohol

terapeuter og

piller har jeg

tatt

for mange av

når jeg har fått

mørket kastet i

fanget

og jeg sitter der med alt jeg har igjen

meg selv

i en bok

Édouard Levé

Selvmord

og jeg tenker det er ikke så ille

å dø

fullsizerender-3

Og Helge Torvunds korte surrelastiske tekst om at han er alle når han leser får meg til å le høyt, fulgt et av medfølende åååå: ”Eg er eit russisk kjellarmenneske. Eg er kvalm, og eg fell. Mitt namn er Mysjkin, Ubu, Götz, Mersault og Alf Buestreng. Eg lever tusen liv, og eg kryp insektaktig fram under senga og kviskrar: ’Galskap, sygdom! Illusjon!’.

Hovedinntrykket jeg sitter igjen med er at lesning sørenmeg er grensesprenging. At det er en revolusjonær akt å stenge verden ute, la den skitne oppvasken stå, ikke svare alle som maser. At jeg skal plukke opp den øverste boka i stabelen ved siden av senga. Nu genast.

 

COFFEE BREAK AT THE WINCKELMANN-INSTITUT

06-01-2017-no-506-01-2017-no-606-01-2017-no-706-01-2017-no-306-01-2017-no-406-01-2017-no-106-01-2017-no-2

På fredag for en uke siden møtte jeg lillekusina for kaffepause fra masterskrivinga på biblioteket. Vi møttes ved det arkeologiske fakultetet for å gå på utforskning der. Jeg hadde en følelse av at vi kom til å finne noe fint, og opp en trapp fant vi Winckelmann-instituttet og en svær sal med røde vegger og skulpturer. Herreminhatt, Humboldt-Universitetet slutter aldri å overraske. Det var en liten Laokoon-utstilling med bilder og tekster. Går man nærme skulpurene ser man at de er støpt, men er jo allikevel ganske fine å se på. Og det var fredag ettermiddag og ikke en sjel å se. Så da kunne vi ta på skulpturene og danse litt over gulvet før vi måtte tilbake til hverdagen. Så bra avbrekk!

(Den nougatfargede fløyelsjakka er mammas gamle som jeg fant i kottet og annekterte umiddelbart – Jeg ELSKER den)

 

VILL HA SVART, VILL HA VITT, VILL HA ALLA FÄRGER ÅH ÅH ÅH

Da jeg var fem år gammel var jeg med familien til en venninne på dinosaurmuseum, og dette husker jeg ennå: en gutt på vår alder kom bort og sa at jeg åpenbart var gutt, siden jeg hadde på meg gutteklær (bukse og genser), og dessuten hadde kort hår, mens min venninne og hennes lillesøster var jenter, siden de hadde på seg jenteklær (rosa kjoler) og hadde lange musefletter. Jeg husker ennå sinnet, indignasjonen over at en fremmed følte seg berettiget til å definerer meg så prompt ut fra noen ytre kjennetegn. Om jeg hadde opplevd det samme i dag ville jeg ha ledd hånlig og gått min vei.

Likevel er det et alvorlig problem at noen føler at de har rett til å fortelle andre hva de er. Jeg har tross alt kommet lett fra det som heterofil, normalvektig, hvit kvinne. Og likevel kan jeg føle meg innskrenket av å måtte være én ting, at alt jeg sier og gjør må passe med den jeg «er» for andre. Som om det ikke skulle være mulig å være både feminin og maskulin, sterk og svak, pen og stygg, tøff og elegant, sporty og lat, fryktløs og angstfylt. I 2017 vil jeg oppfordre alle å til å feire kontrastene i seg selv og andre og være så mange og forskjellige ting som mulig.

8-19-110-1Så til deg, 5 år gamle gutt, og resten av mansplainerne der ute: These boots are made for walking…

When I was five years old, I went to a dinosaur museum with a friend and her family, and this I remember clearly: A boy about our age came up to us and told me that I was obviously a boy, since I wore boy clothes (pants and a sweater) and had short hair, whereas my friend and her sister were girls, as they wore girls clothes (pink dresses) and braids. I still remember the anger and indignation by this experience that someone could define my so promptly by my looks. If should experience the same today I would probably just laugh at them and walk away.

Still, it’s actually a serious problem that some people feel like they have the right to tell someone what they “are”. Being a heterosexual, normal weight, white woman I´ve probably gotten away easily. And still, I sometimes feel limited by having to be one thing, that all I say and do have to fit into this picture others have of me. Like it wouldn’t be possible to be both feminine and masculine, strong and weak, pretty and ugly, tough and elegant, sporty and lazy, fearless and anxious. In 2017 I want to prompt being as many things as possible and celebrate the contrasts in yourself and others. 

So here’s to you, five year old boy, and all your fellow mansplainers out there: these boots are made for walking…

 

TRE SØNDAGSDIKT

Søndagsluksus: Å ta med seg noe fint å lese og gå ut og sette seg på en kafé (eller lage hjemmekafé, om det så bare er en kopp te og én bit mørk sjokolade) og lese i ti-tjue-tretti minutter. Kanskje et kapittel, kanskje en liten diktsamling, absorbere, se litt ut i lufta, så gå hjem igjen og jobbe videre. Input, output. Sånt som gjør masterjanuarlivet verdt å leve. Her er tre utvagte dikt fra henholdsvis Anne Helene Guddals Døden og andre tiggere, Maja Anette Flønes Monsens Fitta og havet og Paal-Helge Haugens Fram i lyset, tydeleg.

fullsizerenderfullsizerender-1fullsizerender-2God søndag/god lesning!

NATURAL HABITAT

2. juledag tok jeg med meg lillekusina på en av mine favorittgåturer. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har gått her langs svaberget i all slags vær og alle slags livsfaser og stemninger og humør. Langs disse svabergene, med vinden ruskende i håret og sjøluft i lungene er jeg kanskje alle mest meg selv, det vil si, aller minst bevisst på min egen eksistens. Jeg bare lar føttene gå og tankene surre. Om jeg har et naturlig habitat, så må det være på disse svabergene der Oslofjorden er på sitt smaleste, der vinden sjeldent er for sterk og solen noen ganger steker på sommerettermiddager og det er glatt når det regner.

2453617Jeg hadde på meg min røffeste nye olabukse fra Levi’s, bootsa fra Stockholm Design Group og mammas gamle jakke som jeg fant da jeg rotet i skapet. Ja, og gullskrimrende neglelakk fra OPI. Bildene er tatt av kusina Larah (Er hun ikke flink?).

On the 2nd day of Christmas, I went for one of my favourite walks with my cousin Larah.

Det beste jeg leste i 2016

Et nytt leseår er i gang og jeg har mange bøker jeg gleder meg til å åpne. I 2016 leste jeg i alt 64 titler, nesten dobbelt så mange som året før. En del diktsamlinger og kortere verker selvfølgelig, men også over tre tusen sider Knausgård. Det gikk mye i nyere norsk skjønnlitteratur, jeg raidet universitetsbiblioteket (Humboldt har etter sigende den største samlingen av skandinavisk litteratur utenfor Skandinavia) og Frogn bibliotek hjemme på ferie. Jeg leste også en del engelske og tyske moderne klassikere. 2016 ble dessuten året jeg begynte å lese romaner på svensk, vad kul! Her er en oppsummering av bøkene som gjorde størst inntrykk på meg i 2016:

Processed with VSCO with a5 preset

Das weisse mit dem roten Punkt (Unica Zürn)

I januar ble jeg forelsket i Unica Zürns skriverier. Jeg ble minnet på henne på et seminar, og bestilte Das weisse mit dem roten Punkt samme kveld. Berlinfødte Zürn sto i forbindelse med de franskspråklige surrealistene. Boken er en samling av dikt og andre kortere tekster og Zürns tegninger, som kretser rundt temaer som galskap, kjærlighet og den sanselige opplevelsen av å være i verden. Jeg elsker leken hennes med språket, særlig tydelig i anagrammene, som Zürn er spesielt kjent for. Disse grenser på grunn av formen mot det absurde, men har en sårhet som treffer meg så hardt. Jeg har skrevet mer om Zürn her.

Autobiography of red (Anne Carson)

Jeg fikk denne anbefalt av en amerikansk venn da jeg etterlyste poesitips. Den er en slags moderne utviklings- og kjærlighetsroman spunnet løst rundt myten om Geryon og Herakles. Boken er merket ”A novel in verse”, men er strengt tatt verken en roman eller skrevet på fast meter. Selv om ordene er lett tilgjengelig, består teksten av et ugjennomskuelig lag av referanser. Geryon er en ung og forvirret homofil mann, men også et rødt vingemonster og hans selvbiografi er en utrolig vakker og rørende framstilling av hva det vil si å være et selv. Boken pendler mellom det prosaiske og det poetiske, mellom det hverdagslige og det dyptfølte, det bokstavelige og det metaforiske, og denne differensen skaper en egen magi. “Although a monster Geryon could be charming in company”, tenk at jeg skulle kunne identifisere meg med et rødt monster med vinger. En lengre anbefaling av boken finner du her.

Autosave-File vom d-lab2/3 der AgfaPhoto GmbH

Svart belte (Marianne Clementine Håheim)

Svart belte er en knallsterk framstilling av en psykisk lidelse som rammer flere og flere. Bokens styrke ligger i kompromissløsheten og i omvandlingen av selvbiografisk stoff til litteratur. Boken sirkler seg gjennom poetisk språk inn i mørket av menneskesjelen, det er så grufullt og samtidig vakkert. Håheim utforsker grensen mellom kontroll og tapet av den, mellom sterk og svak, mellom å ødelegge og å bygge opp, mellom frisk og syk, mellom menneske og dyr. Hun tør også å ta opp de groteske og (tragi)komiske sidene når hun framstiller den spiseforstyrrede ikke som en litt trist pinne, men som en illsint og elektrisk liten skikkelse med lilla kameleonhender, ”spyposa i klesskåpet og lommene fulle av kjeks”. Svart Belte er ikke først og fremst er en leseverdig bok om spiseforstyrrelser, men et knallsterkt stykke litteratur om det å være menneske. Les anmeldelsen min her.

Fabian (Erich Kästner)

Kästners roman fra 1932 er en moderne klassiker i tysk litteratur. Den er lagt til tiden rett før oppløsningen av Weimarrepublikken og beskriver denne periodens dekadens og endetidsmentalitet. Romanen er overtegnet og ustyrtelig morsom, men har også en underliggende alvor som gir frysninger på ryggen. Det finnes nok av gjenkjennelsespotensiale til vår egen tid. En ypperlig kombinasjon av intelligent underholdning og et innblikk i tysk historie som gir mersmak.

Stoner (John Williams)

Jeg fikk denne i gave av en som mente jeg absolutt måtte lese den, og det fikk han jo rett i. Boken ble opprinnelig utgitt i 1964, men fikk aldri stor oppmerksomhet, før den ble gjenoppdaget for noen år siden og utgitt på nytt. Stoner handler om William Stoner som kommer fra trange kår på begynnelsen av 1800-tallet, og som ikke vet så mye om livet, men som oppdager litteraturen og skaper seg sin egen boble på universitetet. Romanen er en stillferdig fortelling om et menneskeliv med opp- og nedturer. Det er noe filmisk over den, som gjør at jeg sitter igjen med sterke bilder i hodet. En bok for alle akademikerhjerter eller de som skulle ønske de var det.

img_4991

Egenmäktigt förfarande og Utan personligt ansvar (Lena Andersson)

Jeg falt for Lena Andersson fra første setning. Titlene er ikke spesielt innbydende, men bøkene er utrolig lettleste og drivende. De handler om hvordan en intelligent og rasjonell kvinne kan la all fornuft fare og henge seg fullstendig opp i en person, på bekostning av sin egen integritet. Bøkenes styrke er refleksjonen over det å elske og og håpe og ville så sterkt, og å ikke slutte med det. Det skinner gjennom i teksten at Lena Andersson er filosof og essayist. Dette er ingen klissete kjærlighetshistorie et men brutalt ærlig og skarpt portrett av kampen om et håpløst kjærlighetsforhold. Det var så gjenkjennelig og vondt og helt riktig å lese dette i sommer.

Min kamp 2 og Om våren (Karl-Ove Knausgård)

I år har jeg dessuten pløyet meg gjennom det meste av Knausgårds verker, mye fordi jeg skriver masteroppgave om Min Kamp-prosjektet. ”Kan du anbefale Knausgård?” spør folk når jeg forteller det. Ja, det kan jeg. Min favoritt i Min Kamp-serien er bind 2, som handler om hverdagen som forfatter i Stockholm der han bor med kona og tre barn. Knausgård er for meg best i de hverdagslige observasjonene. Knaus er likevel Knaus og noen passasjer er selvfølgelig langdrøye og pretensiøse, men Min Kamp 2 er faktisk en av de får pageturnerne jeg har lest i år. Anbefaler dessuten å lese bøkene som de er skrevet – fort og intenst. Enda bedre liker jeg imidlertid Om våren, som er like vakker, mye kortere og mer tilgivende.

Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det (Audun Mortensen)

Dette er en bok jeg har hørt mye om men aldri lest. Jeg fant den imidlertid på Universitetsbiblioteket. Jeg glemte å låne den med meg, men alarmen gikk ikke, så den ble plutselig min. Diktsamlingen (om den kan kalles det) er utrolig quirky, lekende, uforutsigbar, ironisk, utradisjonell, morsom. Denne åpnet øynene min for litteratur på en ny måte som kjennes så befriende.

img_7666

Du dør ikke (Linn Strømsborg)

Du dør ikke handler, som hennes forrige roman Furuset, om Eva som ikke helt vet hva hun vi bruke live sitt på. Rotløsheten hennes forsterkes av nyheten om at Kent legger opp. Hun løper hver dag, løper fra angsten, men kommer ingen vei. Du dør ikke handler også om kjærligheten til et band, et band som er deg, som er så infiltrert i livet ditt at du ikke lenger kan skille rytmene fra hjerteslagene. Jeg elsker Linns beskrivelser av steder, følelser, hverdag. Hun har en ekstrem varhet for hvordan indre stemninger kan påvirke det man ser rundt seg, og hvordan alt rundt kan påvirke de indre stemningene. Om hvor innmari vanskelig det kan være å gå ut av døra og være et menneske. Jeg får lyst til å flytte til Oslo umiddelbart og løpe til alle stedene der man kan se utover byen i soloppgang med blodsmak i munnen og Kent på øret.

Enskilda samtal (Ingmar Bergman)

Jeg visste ikke at Bergman hadde skrevet romaner, men fikk lyst til å lese denne etter at Knausgård skriver om den i Om våren. Den er en Anna Karenina-aktig historie og handler også om en Anna (karakteren er basert på Bergmans egen mor), som har et forhold til en yngre mann. Ikke samme dramatikk som hos Tolstoj. Samtalene står i sentrum, Annas samtaler med presten og vennen, med mannen, med moren og med elskeren som gir et skarpt portrett av den elskendes stahet, blindhet, styrke, desperasjon. Om hvordan en flamme kan blusse opp og så dø under akkurat de samme forholdene, altså at det som fikk den til å blusse er akkurat det som sliter den ut i lengden. Om kjærligheten og håpet som alltid dør til slutt når alt blir motstand. Jeg satte oppe til langt på natt og leste denne og gråt store flekker mot slutten av boken. Jeg merker at 2017 blir et Bergman-år.

DSC_0183